Man kan irritere seg helt BLÅ

Helt siden jul cirka har jeg tenkt at det er da en urimelig teit ide med så sen påske, som i år, med så mange vinteruker med kontinuerlig isskraping av bilvinduene kl 0640, uten et eneste lite smutthull...

Men nå har jeg jammen ombestemt meg... For, etter siste dagers ekstrempåskevær med sol, shortstemperaturer og krokuseksplosjoner, har jeg landet på at slike påsker tar jeg gjerne flere av, minst en i året. Livet er rett og slett lett å leve bak solbrillene når man ikke mangler noen ting.

Til og med en cabriolet har vi...;

Det er bare en liten irriterende detalj...; Hun (det er selvsagt en liten dame, hun er jo så søt) GÅR IKKE...! Og hvorfor...? Tja, godt spørsmål...

Historien er at hun bråstoppet en vakker og varm dag midt i rushet ved den gamle trafikkmaskinen i Oslo i juni for to år siden, og har etter det ikke rikket seg en meter for egen maskin... Jeg har i det lange og brede forsvart henne og ment at det helt sikkert ikke er fordi hun ikke vil, for jeg kan ikke tenke meg at hun er så vrang... Jeg har antatt det er mer fordi hun ikke kan, rett og slett... Men, jeg begynner å tvile... Fra mer mekanikerkyndige enn undertegnede menes det at det er noe med coilen hennes, kanskje... Eller noe liknende... Men forsøk på reparasjoner har så langt ikke gitt frukter i form av brummende bil og vind i håret.

Så derfor, i disse perfekte cabrioletværpåskedagene, har jeg, sikkert på grunn av mangel på andre ting å irritere meg over, irritert meg helt blå og vurderer å gå ned i garasjen til Lille Blå snakke henne til fornuft.

Ohhh, ...yeah.

Sånn er det bare

...Faktisk... Forstå det den som kan...

Liker ikke knopper

Riktignok synes jeg våren er den mest fantastiske tiden på året... Jeg nyter lyset, varmen, snøsmeltingen og at det spirer og gror... Men, likevel, har jeg akkurat kommet til en konklusjon, som jeg må meddele verden i dette forum; Jeg liker ikke knopper...! Slettes ikke... I hvert fall så liker jeg ikke å strikke dem...!

Det vil si; en ting er å strikke dem, det går jo forsåvidt greit, men helt annen ting er å snurre garnet rundt knoppen i omgangen etterpå, for å få riktig knoppefasong, liksom, og få det til å holde seg der, garnet som er snurret rundt, mener jeg... Min erfaring nå etter 90 knopper er nemlig at det er nærmest umulig å få til at tråden ikke smetter seg av knoppen igjen, med den følge at knoppefasongen rett og slett blir litt mindre knoppete, på et vis. Kloke hoder har sagt før meg at "Det gør ondt nær knoppar brister", og jammen er det sant, ja...

Jeg blir altså sprø i hodet, stiv i skuldrene og olm i humøret av disse knoppene... For å bevare ekteskap og fred i i heimen tror jeg rett og slett at jeg skal ta meg en dose kunstnerisk frihet ovenfor knopperad nummer to nedenfra. Har allerede fikset litt på ermemønsteret, mine ermer er trangere hele veien :)

Deilig, ikke sant! Jeg har akkurat kuppet mønsteret og i stedet for 170, har jeg nå kun 10 knopper igjen, nemlig de som er nederst på det ermet jeg ikke har strikket. Jippi!