...sånn at dere ikke tror at jeg har kræsja pc'en eller glemt passordet, dratt til Sharm-el-Sheikh likevel eller gått meg bort i Kollen-tåka...
Jeg er her, altså, og det finnes faktisk et par innlegg in spe er her inne i hjernevinningene et sted, men de kommer liksom ikke ut om dagen... Enda...
lørdag 26. februar 2011
mandag 21. februar 2011
mandag 14. februar 2011
På den smale sti
Vi har vært på tur, Kjæresten og jeg, en slags strene-av-gårde-og-løpe-litt-innimellom-etter-jobben-trenings-tur, på turveiene her nede ved vannet vårt. Ganske deilig, altså, i hvert fall etterpå... Og nå, i sofakroken under lappeteppet, lurer jeg på en ting... Bydelen har jo ikke sett seg råd til å måke turveiene i år, og det er nå så sin sak, for man kunne jo selvsagt gått på ski eller fortauet eller noe, det er jo et fritt land, forsåvidt... Men selvsagt hadde det jo vært koseligere å gått ved siden av hverandre hånd i hånd på en Valentinsdag, men det er litt vrient på en smal tråkket sti med dyp løssnø på hver side...Men men, velger man å gå i tog etter hverandre på en smal sti, så gjør man jo det...
Men; Til poenget: Hva skjer, da, når man på den smale sti møter et annet menneske ute på tur, på den smale sti i motsatt retning...? Jo, det blir en merkelig greie... Vi trekker mot høyre, og prøver å gi cirka halvparten av den smale sti til møtende ferdafolk. Og av og til så merker jeg at de mosjonerende i motsatt retning gjør det samme, de trekker litt ut til siden, slik at vi deler ulempen med å tråkke i løssnø opp til knærne med ytterste foten. Men dette skjer kun av og til, eller rettere sagt unntaksvis... I dag gjorde jeg meg opp en liten statistikk, og av fem møtende mennesker eller mennesketog på den smale delen av turen vår, var det kun en som viket litt for meg på stien. I fire av fem tilfeller gikk den møtende part rett frem helt til jeg ikke maktet presset og ofret meg for løssnøen, og i ett tilfelle ble Kjæresten min regelrett på-gått...
Dette er knapt verdt å ergre seg over en mandagskveld, og jeg gjør det heller ikke. Jeg bare undres. Jeg undres over om dette bildet, denne metaforen; altså hvordan man møtes på en smal sti, kan ekstrapoleres til andre litt pressede situasjoner i livet...
Men; Til poenget: Hva skjer, da, når man på den smale sti møter et annet menneske ute på tur, på den smale sti i motsatt retning...? Jo, det blir en merkelig greie... Vi trekker mot høyre, og prøver å gi cirka halvparten av den smale sti til møtende ferdafolk. Og av og til så merker jeg at de mosjonerende i motsatt retning gjør det samme, de trekker litt ut til siden, slik at vi deler ulempen med å tråkke i løssnø opp til knærne med ytterste foten. Men dette skjer kun av og til, eller rettere sagt unntaksvis... I dag gjorde jeg meg opp en liten statistikk, og av fem møtende mennesker eller mennesketog på den smale delen av turen vår, var det kun en som viket litt for meg på stien. I fire av fem tilfeller gikk den møtende part rett frem helt til jeg ikke maktet presset og ofret meg for løssnøen, og i ett tilfelle ble Kjæresten min regelrett på-gått...
Dette er knapt verdt å ergre seg over en mandagskveld, og jeg gjør det heller ikke. Jeg bare undres. Jeg undres over om dette bildet, denne metaforen; altså hvordan man møtes på en smal sti, kan ekstrapoleres til andre litt pressede situasjoner i livet...
søndag 13. februar 2011
tirsdag 8. februar 2011
Gale damer og løpske bankkort
Det begynte i det små med en ytterst forsiktig liten rekognoseringsrunde i garnbutikken. Deretter fortsatte det med kafèbord, hvitvin, bakt potet med scampi og jammen møtte jeg ikke både den ene og den andre; Nabodamer og foreldremøtebekjentskaper jeg bare hadde en vag, men det viser seg velbegrunnet, mistanke om at faktisk var strikkere...
Saker og ting ble avslørt. Jammen poppet det ikke strikketøy opp av både den ene og den andre vesken og beundringen ville ingen ende ta når de nye modellene kom på banen. Det ble studert og det ble palpert, det ble klemt på og det ble diskutert.
Etterpå ble garnbutikken sprengt og kortterminalene gikk varme.
Altså; Jeg har vært på strikkekafè. En studie i gale damer og løpske bankkort.
Saker og ting ble avslørt. Jammen poppet det ikke strikketøy opp av både den ene og den andre vesken og beundringen ville ingen ende ta når de nye modellene kom på banen. Det ble studert og det ble palpert, det ble klemt på og det ble diskutert.
Etterpå ble garnbutikken sprengt og kortterminalene gikk varme.
Altså; Jeg har vært på strikkekafè. En studie i gale damer og løpske bankkort.
mandag 7. februar 2011
Om stess og mas og sånn...
I dag har det vært en sånn dag... En sånn virkelig skrekkelig masete dag, du vet, en typisk mandag kanskje... Forresten er det fredager som pleier å være sånn egentlig, men av og til blir mandagene sånn også, og det har forundret meg, men det er kanskje fordi fredagsstresset ikke har gått over helt, enda, og saker har ligget og modnet og blitt overmodne og enda mer aktuelle i løpet av helgen...? Dette har altså vært en sånn dag, at alle skal ringe og få løsning på alle sine problemer, helt umiddelbart, selvsagt, helst i går, faktisk, altså en dag alt skal avklares i fortid og planlegges i fremtid og rett og slett en dag man vurderer å hive telefonen enten i veggen eller do lenge før klokken har rundet ti på halv lunsj...
Jeg kastet ikke telefonen.
Jeg har nemlig bestemt meg; Jeg skal ikke la meg stresse, ikke la meg vippe av pinnen, bare gripe problemene fortløpende, og bare stå han av... Ta alt med fatning og humor og en ufattelig, irriterende rooo...
Og det funket, på et vis! Jeg kom gjennom faktisk gjennom hele dagen, med vettet i behold, jeg slukket brannene fortløpende, og et par av dem parerte jeg rett og slett velbegrunnet i dimensjonen tid...
Man kan faktisk ikke gjøre mer enn en ting av gangen, og gjør man en ting, så må ting nummer to vente, og nummer tre må vente enda mer og nummer fire... og så videre... Og ringer telefonen, så la den ringe....
PS bildene er fra Kvitfjell i helgen, da jeg var på kongress og gikk tur i lunsjen og tittet på alle de dyre hyttene jeg egentlig ikke ønsker meg...
Jeg kastet ikke telefonen.
Jeg har nemlig bestemt meg; Jeg skal ikke la meg stresse, ikke la meg vippe av pinnen, bare gripe problemene fortløpende, og bare stå han av... Ta alt med fatning og humor og en ufattelig, irriterende rooo...
Og det funket, på et vis! Jeg kom gjennom faktisk gjennom hele dagen, med vettet i behold, jeg slukket brannene fortløpende, og et par av dem parerte jeg rett og slett velbegrunnet i dimensjonen tid...
Man kan faktisk ikke gjøre mer enn en ting av gangen, og gjør man en ting, så må ting nummer to vente, og nummer tre må vente enda mer og nummer fire... og så videre... Og ringer telefonen, så la den ringe....
PS bildene er fra Kvitfjell i helgen, da jeg var på kongress og gikk tur i lunsjen og tittet på alle de dyre hyttene jeg egentlig ikke ønsker meg...
tirsdag 1. februar 2011
Se min flotte
...datter...!
Jeg spurte henne om hun kunne ta noen skrytebilder, og hun trodde jeg ville blogge om hvor fin den strikkede halsen ble, men bildene er så vakre at jeg tror jeg vil skryte litt av datteren min i stedet, jeg...
Halsen er for øvrig strikket av 100 gram Puno på 8mm rundpinne, med 125 masker perlestrikk...
Oppdatering; Jada, den er snurret to ganger rundt halsen her! Og ja! Strikket til rett før garnet (nøste nummer 2) var slutt, og felte av...!
Jeg spurte henne om hun kunne ta noen skrytebilder, og hun trodde jeg ville blogge om hvor fin den strikkede halsen ble, men bildene er så vakre at jeg tror jeg vil skryte litt av datteren min i stedet, jeg...
Halsen er for øvrig strikket av 100 gram Puno på 8mm rundpinne, med 125 masker perlestrikk...
Oppdatering; Jada, den er snurret to ganger rundt halsen her! Og ja! Strikket til rett før garnet (nøste nummer 2) var slutt, og felte av...!
Abonner på:
Innlegg (Atom)