Albert og jeg

Det høres veldig eksotisk ut, altså, å være forsker... Jeg mener, det høres jo unektelig ganske flott ut å sulle rundt i hvit frakk og eksentriske briller og tenke store tanker...? De virkelig store tankene, altså...? Altså de tankene som fører til konklusjoner som har varig betydning for menneskeheten spesielt og for jordens eksistens generelt...?

Det hadde vært noe, det... Å tenke ut noe smart... Sånn som Albert, for eksempel, Einstein, altså... Han vimet rundt og tenkte bare bittelitte granne, tror jeg, og vips; så kom det: E=mc2. Rett og slett... Og ingen kan betvile at den konklusjonen både har vært og er viktig for både menneskeheten og jorden, på godt og vondt, hadde jeg nær sagt...?

Og så enkelt...! Veldig enkelt. Kunsten er jo å gjøre det enkelt...! Kun tre små bokstaver og et tall og et erliktegn. Jeg er sikker på at Albert var ganske fornøyd da han trakk den konklusjonen... Min forskning er i prinsippet enda enklere; Gror menisken eller gror den ikke, altså ja eller nei, eller + eller -...?

Absolutt enkelt, og burde vært veldig enkelt å svare på. Men det er det altså åpenbart ikke. Ting tar tiiid... Og hvorfor er det ikke enkelt, og hvorfor tar det tid...? Jeg har lurt litt på det der, og kommet til følgende mulige årsaker:

1) de enkle konklusjonene er allerede oppbrukt (tidligere generasjoner har tenkt ut alt smart før vi slapp til)
2) på Alberts tid fantes ikke hverken NSD eller REK (for interesserte; NSD = norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste og REK = regional etisk komite)
3) Albert puttet sikkert ikke alle spørreskjemaene sine i konvoluttene selv