Årsoppgjør

Jeg har skrevet om det før. Jeg ser på året som en sirkel, et hjul, en runddans. For meg er nyttår på toppen av klokkeskiven kl 12, påske er et sted rundt kl 3, St. Hans er cirka kl halv 6, advent begynner kl halv 11 og julaften er kl halv 12... Altså er det ikke helt konsekvente avstander korrelert til tidssprangene, men uansett, ... sånn er det for meg...

Og, når min innebygde kalender viser at klokken er knappe et par minutter på nyttår, synkront med dunder og brak fra prøveoppskyting av nyttårsraketter, så starter mine små grå, enten jeg vil eller ikke, en slags ubevisst bokføringsprosess... I mine dype hjernevinninger jobbes med et tilbakeblikk over året som er gått, og jeg gjør meg opp en slags uoffsiell status, altså en slags vurdering av hva som gikk bra i året som gikk, og hva som gikk dårlig...

Mye gikk veldig bra i Smutthullet i 2010. Og stort sett, det som ikke gikk så bra, viser seg i ettertid å være bare småfiser i motvind, likevel, relativt sett...

På mange måter har 2010 vært et "anderledes-år", et år som det ikke går tolv av på dusinet, for å si det sånn..., på godt og vondt... 2010 har vært et år der vi i Smutthullet har opplevd nye sider av liv og helse, i samspill med arbeidsliv, familie, og ikke minst med venner... På slutten av året sitter vi igjen med en følelse av at vi har trukket vinnerloddet i år..., tross alt.

Her er et bilde fra kl 5 på halv 7 i 2010..., i 20 grader Celsius, på terrassen på hytta...;

I morgon i, morgon, men ikkje i dag... I dag gjer eg ikkje det einaste slag...

(Stanley Jacobsen)

Eller, egentlig, når jeg tenker meg om... Faktisk har jeg gjort en hel masse i dag, rett og slett, en hel masse som faktisk tar veldig masse tid... Jeg har nemlig gjort nær på ingenting... Og det å gjøre ingenting, tar faktisk veldig masse tid... (Piet Hein)

Tenk på den en stund, du, mens du tror du gjør ingenting, ...og vips så har du gjort en hel masse tenking...

...Og hvis du ikke gidder tenke mer, så kan du høre på denne littegrann...; (Silje Nergaard)



...eller du kan lese om andre som later seg i romjulen...

Delt på midten

I den norrøne mytologien var Ginnungagapet den bunnløse uoverstigelige kløften mellom alt og intet, mellom det varme og det kalde, mellom hav og jord, mellom godt og vondt... Og hvorfor skriver jeg om dette nå midt i den salige julefreden...? Jo, rett og slett fordi jeg føler at tiden er inne for å meddele verden der ute at det det nå har oppstått et Ginnungagap på vårt soverom...

Historien er som følger; Det hele begynte altså i begynnelsen av advent da det inntraff en aldri så liten fuktig hendelse i Smutthullhjemmet. Denne medførte implisitt at vi sporenstreks bokstavelig talt helte vannsengen ut av vinduet og deretter hyret inn den sterke nabo-handymannen for å hjelpe til å bære to stk Sultan fra Ikea inn døren, opp trappen, rundt et hjørne og inn på soverommet.

Dermed oppsto en dyp uoverstigelig kløft mellom Kjæresten og meg... Ikke på grunn av hverken naboen, trappen eller soverommet, men på grunn av Sultanen... Vi ville nemlig ha motor. Ikke på naboen, trappen eller noe annet, men på Sultanen...

På grunn av dårlig rygg og dårlige sengevaner (mange mener jo senger kun skal brukes til å sove og formere seg i, og slett ikke til å se tv, blogge, spise, strikke eller lese i, slik jeg gjør...), ville vi nemlig ha seng med hevbar hodeende. Hvilket igjen krever motor på sengen. Og, fordi det ikke er sikkert at Kjæresten og jeg alltid er synkrone i hverken i våre dårlige sengevaner eller mer og mindre dårlige rygger, så måtte vi selvsagt ha to stk Sultaner med uavhengige motoriserte sengebunner...

...Og hva er konsekvensen av det...?!? Jo, sannheten er at et uoverstigelig Ginnungagap har oppstått midt i senga, en midtgang a la i i en Boeing 737, en autostrada for forbipasserende. Alle som har prøvd, vet hvor vrient det er å være romantiske kjærester og holde hånden for eksempel når man sitter på henholdsvis seter nummer C og D i et fly... Noen liknende erfaringer har jeg altså nå gjort meg her i min nye seng... Vi er delt på midten av en nærmest bunnløs uoverstigelig kløft...

Er julekort utdaterte...

...eller er det en tradisjon vi bør ivareta...? I mange år skrev jeg julekort til fjerne og nære og jeg la på et vis min sjel i å utvide julekortlisten synkront med økende bekjentskapskrets..., og den økte og økte... Ikke fordi at at vår sosiale aktivitet økte per år, altså, helt ærlig, den holdt seg vel relativt konstant gjennom travle studieår og med økende barneantall, men antall potensielle kontakter økte jo, vi hadde våre gamle venner, og i tillegg jobbet vi jo her og der, vi ferierte, vi trente og vi sosialiserte med naboene... Og helt ærlig talt; man møter jo mange mennesker gjenom livet som man setter pris på, og mennesker jeg satte særlig pris på havnet altså på min julekortliste...

...Helt til jeg satte strek... Og strøk alt over streken også, i samme pennestrøket... Var det dumt...? Jeg hadde altså bestemt meg, tatt en skikkelig sjefsavgjørelse... Ikke flere runtine-julekort her fra gården, nemlig...! Ikke flere kort bare fordi jeg sendte til dem i fjor og forifjor og året før der...!, eller ikke flere kort bare fordi vi fikk et kort for tre år siden... Og i tillegg...; (=bonusen..., følg med...) ikke flere konvolutter, frimerker, julemerker og ikke minst; ikke flere køer på postkontoret... Så kortversjonen er at heretter blir det kun spesielle hilsener til utvalgte personer, i form av julegaver, småkort, sms-er, facebook, og ikke til å undervurdere; personlige hilsener, besøk og telefoner...

...Så nå sitter du kanskje der da, med skjegget i postkassa, og føler deg forbigått fordi Smutthullkortet aldri dumpa ned hverken med postbilen eller i mailkassa...; Ikke fortvil, for her nedenfor kommer nemlig et elektronisk julekort til alle som vil ha... I tillegg må opplyses at kortet er bittelitt innovativt..., det er altså en smule interaktivt kort, eller i hvert fall altså så består det av bilder vi knipset mens det skjedde; 1) ...Juletre i fugleperspektiv under pågående pynting..., 2) Julekjøkken med litt rot og kakebokser og med maasssse julehjerter (!..., jeg har begynt å samle...!), 3) Julenisser som venter på dekket bord, de pleier holde litt show på Julaften på midten av bordet sammen med lys, tulipaner og sånt, regner med de har allmannamøte verdrørende årets nissestreker under bordsettningen..., 4) Julehjertesamlingen igjen (nevnte jeg at jeg samler på julehjerter, begynte nå i år faktisk, men her representert med glasshjerte fra Petunia for to år siden og bjellehjerte fra Gawo i år, og lenger bort et glassperlehjerte fra Gawo også i år (jada, jeg pakket opp i dag da... :) men min unnskyldning er at det var jo ikke til-og-fra-lapp utenpå pakken, men derimot en lekker stjerne som jeg lurer på hvor skal være, nå, hmmm, på fruktfatet, maybe...?  og 5) Nissejentene som sitter utslått og deppa og mimrer om Petunias kjøkkennnisse, og lurer på om han ikke snart dukker opp til litt Rockin' around the Xmas tree..., og 6) men ikke minst, til sist noen glass på vei ut fra oppvaskmaskinen og inn på det enda udekkede bordet...

...Og medlagt kortet her er selvsagt en kjempe-JULE-klem...! Til alle som vil ha!!! Bare meld dere i kommentarfeltet og JULEklemmer oversendes prompte.

....GOD JUL TIL ALLE SOM VIL HA....

... Klem fra Smutthullet...

Trafikkvarsel for uke 51

For kommende uke varsles ekstremsituasjoner i trafikken landet over. Til tross for at isende knallkulde etter sigende skal snike seg inn fra Sibir, og føre til ned mot 25 blå i de fleste av landets smutthus og garasjer, hvilket fører til forfrosne batterier og manglende startsevne hos både firehjulinger og tobente, forventes brennheftige trafikkale situasjoner, spesielt i alle landets handlesenternære rundkjøringer og ikke minst ditto parkeringsplasser...

Det oppfordres til spesiell årvåkenhet de kommende dager, med særlig fokus på førstkommende onsdag og torsdag, men kuliminerende i cirka 1945-tiden lillejulaften kveld, når de fleste punkter på husmødrenes julehandlelister nær sagt er avkrysset og alle ektemenn har gullarmbåndene i boks, bokstavelig talt. Man påregner deretter gradvis normalisering av vikepliktreglene i rundkjøringer, samt mer tradisjonelle rygge- og tverrparkeringsforhold i parkeringshus, proporsjonalt med at handlesentrene tømmes for fersk ribbe, akevitt og julestjerner. Man vil estimere at julefreden senker seg så snart fruene har levert bilnøklene tilbake til mannen sin, etter å ha handlet inn de siste juletrekulene, samt saltet og pepret ribba, skrelt ringerikespotetene, tilsatt karve i surkålen og knyttet pyntebånd på de siste julegavene...

 

Popp...!

Jeg prøvde å holde igjen, men ...Popp!, ...der kom det en til...!

Er kulene KULE eller er dette å strikke den litt for langt...?

Alle andre gjør det, og alle andre vil ha det... Derfor hadde jeg, ettersom jeg for tiden er en Kjerringa-mot-strømmen av 1. klasse, bestemt meg for at jeg rett og slett ikke skulle hverken gjøre eller ha det...

...Men, likevel skjedde det... En helt vanlig lørdagskveld tvang den seg fram, og plutselig, med et forløsende lite "popp", så var den her... Og den falt umiddelbart på plass som en helt naturlig og selvfølgelig del av førjulsstemningen i Smutthullhuset...

 

Ikke kan jeg skjønne hvordan vi klarte oss før Arne og Carlos kom med sine julekuler...

9na er i babymodus

Jeg synes jeg kjenner lukten, jeg... Altså den fantastisk deilige, lykkelige, varme, søte, koselige lukten, du vet... Lukten av baby...

Og jeg synes at jeg kjenner roen, også, jeg, faktisk... Stillheten i et nyfødt baby-hjem, den lykkelige stemningen, varmen, harmonien... Det er nesten så man hører sånne bittesmå baby-knirke-lyder, ikke sant...? Eller pustelyder, rolig og trygt, og de ørsmå velvære-sukkene..., og de første bablelydene...?

... Jada! Jeg er i babymodus...!

Hmm... *tenker en stund*... Og kommer på: Mageknipene, survingen, hylingen, bleiene som klasker over hodet mitt søndag morgen, vil-absolutt-slett-ikke-sove-om-natten, de stinkende Cherroxene, de gjenglemte våte parkdressene i barnehagen, vil-ha-godteri-NÅ-i-butikken, maset, leksestyret, fjortisraptusene, løsrivelsen...

Tja, tross alt, når jeg har tenkt litt på det, kommer jeg til at det jammen er like greit at jakken ikke var påtenkt å flytte inn i kommodeskuffen her i huset, likevel...
 
Jakken har jeg nemlig strikket til en venn som får en liten guttebaby på nyåret. Oppskriften fant jeg på Ravelry, og det gikk med 70 gram BabyUll fra DaleGarn på pinner nummer 3,5, pluss fem små hjerteknapper da...

Islykt a la Smutthullet

Hvordan?

1) Sett åtte stk brødformer ut i kulden, evt de du har (...ærlig talt, hvem har ÅTTE brødformer...?) og gjenta punktene 2), 4) og 5) inntil tallet er åtte...
2) Fyll oppi vann (til randen, derfor er det mye lurere å sette formene ut før man heller i vann, på en måte, særlig for oss som er litt lei av dette med vann tide og utide...)
3) Sett ut en bøtte i kulden og fyll oppi cirka 5 cm vann
4) La alt fryse til bunnfrossent
5) Dypp brødformene i varmt vann og vipp ut åtte perfekte isblokker
6) Dypp bøtten i varmt vann og vipp ut en sirkelskive
7) Legg isskiven et egnet sted
8) Still isblokkene på høykant rundt
9) Lim sammen kunstverket med vann og snø med vann i (=kram snø)
10) Tenn stearinlys i lykten og pass for all del på å ha noe godt i glasset når du nyter kunstverket

Tillegg / revidert kl 1640;

Petunia foreslår melkekartonger til å fryse isblokkene i. Det går sikkert fint men fordelen med brødformer (i hvert fall mine) er at de er lett kileformet (de er videre øverst enn i bunnen) og det gjør at når man setter dem på høykant i sirkel med den bredeste delen ut og den smaleste (bunnene) inn, så faller de i en nesten perfekt sirkel der det nesten ikke blir glipper mellom isblokkene...!

Et fuktig innlegg fra Smutthullhjemmet

Hanne pleier å ha et dikt på bloggen sin hver fredag, og leseverdig er både lyrikken og hennes herlige refleksjoner om dette og hint. I dag slår jeg til med en liten trudelutt selv, i anledning siste døgns til dels ...ehhh... fuktige begivenheter i Smuthullhjemmet. Linjene er klippet fra Øystein Sundes uforglemmelige "Sjømannen og vannsenga"...;

Da bølja det så fælt at jeg fikk senestrekk,
og plutselig så sprang madrassen lekk.
Oi, oi, Kapp det gode håp!
To tusen liter vann er ganske mye vann
når en stor å blir mange bekker små.

Han kan det der med  å treffe spikeren på hodet og vel så det den mannen, som med sine ekstreme ordtryllerier og frodige språkblomster får meg til å le meg skakk over fantastiske historier om sokkene hans som er vekk i AEG'en så han truer den med AG3-en, hvordan snøfreseren høster inn juletreet etter kabelen, og en drøss andre uforglemmelige perler...

Og når ting kniper og er dumt, så er det jo alltid kjekt å ha er jo en morsom sang å forholde seg til, når rådyra er gode, liksom... For du skakke komme her og komme her, nemlig, og påstå at det er en festlig affære når vannsenga faktisk slår lekk, en mørk og iskald onsdagskveld sånn i 2230-tiden...

Da skulle han vært her, da, Øystein Sunde, og skrevet et par vers til på sangen sin, om vannsengen, mener jeg... Da kunne han skildret den utvilsomme lille antydningen til en smule amper stemning som utspant seg i Smutthullhjemmet da en sliten 9na vippet opp i sengen og ble ...ehh...våt... Klissvåt...Og dramatikken som utspant seg da hun ropte "Katastrofe...!" så katter og unger og hodeputer sto i giv akt... Og han kunne beskrevet i muntre ordelag hvordan Kjæresten i shorts (man går da med shorts inne hele året, for svingende), i -19 iskalde blå grader, i mørket, vekselsvis hang ut av soveromsvinduet sammen med hageslangen og vekselsvis sto med hodet ned i kloakk-kummen nede i gata...Med lommelykt, vel å merke...

Og han kunne beskrevet hvordan det arter seg når to personer med henholdsvis to vonde armer og en dum rygg sammen skal handle to nye tunge senger... Hvorav den ene, etter at den er båret opp en trapp og rundt et hjørne, viser seg å være feilvare og må bæres ned igjen..., og så må ny seng opp igjen...

Har du en morsom sang om dette, Øystein???

Iskalde små tanker

Hvor mange tanker er det egentlig plass til i en hjerne på størrelse med et pepperkorn, tro...? Det er riktignok klart at hver nervecelle ikke er særlig spesielt stor, så noen koblinger er det vel plass til, tross alt, men de store tankerekkene og intellektuelle utledningene blir det vel neppe plass til...?

I tillegg, så er det en kjennsgjerning at alle fysiske prosesser og kjemiske reaksjoner går saktere proporsjonalt med synkende temperaturer... Derfor er det vel rimelig, på en iskald vinterdag der de blå står i kø nederst på gradestokken, å anta at det surrer saktere i topplokket der ute i treet enn ellers...? Kanskje???

Likevel viser det seg, at denne denne kjekke karen i gult, blått og svart holder hodet kaldt (bokstavelig talt) og med iskald (bokstavelig talt) koordinasjon og med kirurgisk (...kremt) presisjon navigerer han elegant mellom plommegrener, juletrebelysning og jaktende kattefrøkner og nyter livet i vintermørket med frokost, lunsj, middag og kvelds med blåmeiseboller a la 9na på menyen...

 

Blåmeiseboller lages ved å fylle en form (randform, bolle, etcetera etcetera) med solsikkefrø / havregryn / nøtter / cornflakes og deretter helle over smeltet matfett eller kokosfett. En snor for oppheng stikkes evt inni det hele, alternativt kan julesløyfe knyttes rundt etterpå. Vips inn i kjøleskapet over natten og deretter en rask dupp av formen i varmt vann så blåmeisebollen løsner, og svusj ut i plommetreet til blåmeiseguttene og blåmeisejentene...

...Og heng dem (bollene, ikke meisene) for all del opp slik at katter og unger og skjærer og all annen slags spetakkel lar blåmeisene spise i fred, da...

Mange mener at hun likner på sin mor...

... men da kan de absolutt ikke mene hverken hårfarge eller øyenfarge, og slett ikke kan de mene sangstemmen, og over hodet ikke kan de mene tøffhetsgraden... Det må altså være at vi begge til forveksling ser litt morsomme ut når vi blir klippet ut av et bilde med en pil på nesen...;

Stikk inn til verdens tøffeste datter, men før du stikker over dit, må jeg presisere, hvis noen er i tvil; Jeg er rett og slett veldig stolt, imponert, overveldet, henrykket og ...stolt, sa jeg det...?... fordi hun torde å fullføre tapet sitt etter et veddemål... Ja, jeg er stolt...

Om lapper som forsvinner og sånt

FØR, i riktig gamle dager, før dataalderen nådde min lille tidsboble i verden, sto alt som var viktig, og uviktig forsåvidt, svart på hvitt på ark, i bøker, i aviser og i papirbunker. Det viktige tok vi vare på. Bøker ble satt i hyller, papirer ble satt i permer, lapper ble gjemt. Det aller viktigste tok vi kopier av og gjemte lure steder..

SÅ dukket datadyrene opp og viktige, og uviktige, forsåvidt, ting, sto plutselig skrevet i hvitt på svart. Og i farger, gult på blått for eksempel, for øvrig en skikkelig plagsom variant... Datalagring var en spennende utfordring, for backuprutiner og servere ikke alltid var like sikre som i banken, for å si det sånn... Så de viktigste tingene tok vi papirkopier av, vi printet ut og satte i permer og gjemte på lure steder...

NÅ etter dataæraens absolutte inntreden med internetttilgjengelighet på nattbordet, i bilen og på skitur i skogen, står alle viktige, og uviktige, forsåvidt, ting, skrevet i alle verdens farger på alle verdens bakgrunner. Viktige ting som er skrevet på papir, scanner vi inn, og arkene makulerer og kaster vi. Viktige ting lagres og gjemmes lure steder i harddiscer, eller enda lurere i eksterne harddiscer som befinner seg der ute på nettet et sted, eller faktisk mange steder, som er så lure at ingen vet hvor de er, en gang...

Så lurt har det blitt, altså, at man ved et par tastetrykk eller tre kan innhente mail, dokumenter, aviser, hvor som helst og når som helst... Lettvint. Mye mere tungvint og betydelig mindre lurt er det å skulle lokalisere en liten papirlapp med viktig informasjon, som kom i posten for et par uker siden, og som i ettertid har forsvunnet et ikke så lurt sted. Hadde den nå enda kommet som vedlegg til en mail, så hadde den vært mulig å søke opp... Snail-mail har ingen browser, desverre.

Jeg skjønner at jeg har blitt elektronisk. Og jeg liker ikke å lete.