Modifisert Drops-jakke # 3 og sånt. Et innlegg kun for strikkeinterresserte

Jeg har fått masse oppmuntrende tilrop etter at jeg startet på det litt ambisiøse prosjektet å strikke denne jakken med en haug endringer i mønsteret... Jeg er i gang og gjør mine beregninger og kalkulasjoner, og så langt har jeg god magefølelse... Den ene ermen er ferdig, tror jeg, og vrangborden på den andre. Bolen er i god gang har vokst endel centimeter siden bildet nedenfor ble tatt... Endringer i mønsteret noteres flittig, og sikkert avhengig av resultat, kan endringer publiseres i Zyberspace, etterhvert, dersom noen er interessert...

For øvrig, har jeg kommet til at når man først har strikkedilla er det jo perfekt å ligge flat i solen og strikke, eller flat i sofaen for den saks skyld... Eller omvendt, faktisk, når man ligger paddeflat er det like greit å ha strikkedilla.

Turkis alpakkalue er klar, men før pakking og posting skal det strikkes en i rødt også, og en i mørkegrått, og kanskje en i mørkeblått...

Jeg tror jeg må ha mere garn...

Et unødvendig mord

Tiger: "Mjau, mjauu, mjauuu...!" (direkte oversatt: Hei, overraskelse, se hva jeg har funnet til deg...!)

Jeg: "Å så flink jente, Tiger...!" (direkte oversatt: Å nei, ikke en død mus igjen...!)

Tiger: "Mjauuuu, mjau... Mjau.." (direkte oversatt: Jeg vil ikke ha den, altså, jeg spiser da ikke sånt..., kan du finne litt ost til meg...?)

Er i gang... - Modifisert Drops-jakke # 2

... med det store jakkeprosjektet... Har begynt med ene armen for å se an maskeantall osv før jeg begynner å gjøre de store kalkulasjonene på bolen (= mindre å rekke opp på et erme enn på bolen).

Som pause strikk strikker jeg, ...surprise...! En ny alpakka-lue!!!

Kjerringa mot strømmen - Modifisert Dropsjakke # 1

Hvorfor gjøre ting lettvint hvis det kan gjøres tungvint...?

Planen var å strikke en enkel jakke uten for mye fiksfakseri... Planen var å ikke strikke med mange farger, å ikke strikke rundt så man må sy med maskin og klippe opp, å ikke strikke en jakke som ikke blir anbefalt varmt på Ravelry, å ikke strikke en jakke der oppskriften nødvendiggjør diverse forandringer...

Etter timevis med surfing og lesing av oppskrifter endte jeg likegodt på denne jakken...

Den er full av fiksfakseri, den må strikkes rundt (ellers blir man jo gal), den må maskinsys og klippes, den blir dømt nord og ned på Ravelry, og for at jakken skal bli slik jeg planlegger, må bolen strikkes lenger og armene lange...

...Hvorfor gjøre det enkelt, sier nå jeg, når det kan gjøres så mye mere tungvint...

Tredje utgave

...av denne luen, i størrelse medium, strikket på pinner nummer 4,5 med dobbelt alpakkagarn som jeg trodde var Sandnes Mini Alpakka, helt til jeg veide den ferdige luen, og den viste seg å veie 86 gram og ikke 65 gram slik den blå gjorde... Altså er nok luen litt tykkere enn de to andre, men størrelsen er ganske lik... Kjekt å ha, nå som sommervarmen har kommet tilbake...

Merino- eller alpakka-lue til St. Hans?

Jeg er ikke overtroisk, men jeg tenker ofte at hvis man har med paraply, så blir det ikke regn... Og omvendt... Sånn er det selvsagt ikke, men for sikkerhets skyld har jeg nå, rett før sommerferien braker løs, strikket tre luer...

Først ble det en i Drops Merino Extra Fine i restegarn etter dette babysettet, og oppskriften er etter eget hode..., ehh..., det vil si, den er klekket ut inni hodet mitt, men ble kanskje litt vid for utsiden av hodet... Planen var altså en lue som er passe varm, men ikke for varm, til å gå tur i regnvær / nullføre med allværsjakke og Kjæreste og sånn... Og så tenkte jeg at den skulle være litt sånn baggy og trendy..., og synes den ble ganske ok, men ikke alle under dette tak er like imponert... (Hoderysting under manequinoppvisning i går, "-Mamma, du er så rar...").

Hvis andre er mer interessert, er kortversjon av mønsteret som følger: 120 masker, pinner nummer 4,5, 3 rette + 3 vrange i 22 cm. På toppen felte jeg midterste maske i alle vrange-feltene, strikket to omganger 3 r + 2 vr, felte midterste maske i alle rette-feltene, strikket to omganger 2 r + 2 vr, felte en maske i hvert vrange-felt, strikket en omgang, felte en maske i hvert rette-felt, strikket en omgang, strikket to sammen hele omgangen, deretter maskene på tråd og strammet til, og dusk... Totalt gikk med 92 gram garn, inklusive dusk. Skulle jeg strikket en til, ville jeg lagt opp 108 masker i stedet...

Deretter ble det en lue i Sandnes Mini Alpakka som matcher dunjakken min perfekt i ifarge (Jada, jakken er snart to år gammel ser jeg, og det matchende garnet har ligget her nesten like lenge.. Kjekt å få strikket den matchende luen før jakken går helt av mote...).

Luen er strikket i dobbelt garn, etter denne oppskriften, størrelse medium, med 96 masker. Mønsteret var morsomt å strikke og jeg strikket og jeg strikket før jeg plutselig oppdaget at jeg hadde strikket elve mønsterrapporter, før jeg overhodet hadde tenkt på fellingen på toppen. I oppskriften står det faktisk ikke anført hvor mange rapporter man skal ha, men av bildene ser det ut til å være kanskje bare åtte... Jeg brukte 68 gram Sandnes Mini Alpakka, og pinne nummer 4,5.

Uansett, ble luen kjempefin, synes jeg, og som sagt, og jeg innbiller meg altså at baggy luer er trendy... Dessuten, må det tilføyes, at mitt hode fyller ut luen litt bedre enn krystallbollen fra Benny Motzfelt som for anledningen var modell her...

Mønsteret ble straks min favoritt. Vips, så ble det en til i samme mønster, i blått, i samme garn, men med bare ti mønsterrapporter før fellingen, hvilket krevde 65 gram garn. Dette er kanskje den ideelle lengden på luen, dersom man vil ha en lue man kan trekke godt ned over ørene uten at vrangborden deiser ned på nesen i tide og utide. Mønsteret er elastisk og lekkert.

Nå er en mørkegrå på gang..., og, for alle som står på min julegaveliste, så mottas spesifiserte (modell, garn, farger) julegaveønsker med takk. NB!!! Hverken Drops Merino Extra Fine eller Sandnes Mini Alpakka klør, og det førstnevnte garnet kan til alt overmål vaskes i vaskemaskinen...

Om å lære et nytt triks...

I dag lærte vi et nytt triks, Tiger og jeg...

Altså, greia var, at jeg fikk det for meg, at før Catta kommer hjem om en måned, så skal jeg lære Tiger en ny kunst. Tiger har nemlig alltid vært Cattas jente, og når man er Cattas jente, må man lære triks, for å si det sånn... Catta vår har, nemlig, blant mange andre nydelige egenskaper, en egen evne til kontakt med dyr, og kontakten innebærer både kos og triks... Er man katt, må man for eksempel stå på to eller trykke tommel for å få en ostebit, og er man ponni, må man rulle (selv når man er forspent en vogn) og bukke for å få en eplebit.

Derfor hadde jeg en peptalk med Tiger i dag, og i prinsippet var vi enige, for så vidt, at vi skal overraske Catta med et nytt triks, men vi kom ikke helt fram til detaljene i det første planleggende møtet, for å si det sånn...

Det vil si, det er jo selvsagt, i etterpåklokskapens klare lys, mulig, at Tiger kom fram til en veloverveid konklusjon der og da, men hun involverte ikke meg... For litt senere på dagen, kom Tiger styrtende i full fart, bråstoppet foran sofaen der jeg (ehh...) lå, og mjauet høylytt...; "Mjauu mjauuuu...!". Det må innskytes at dette ikke er dagligdags oppførsel av Tiger, for hun er vanligvis veldig stille og skvetten av seg... Så jeg reagerte, selvsagt, da hun både hoppet opp og koste og malte, og da hun stakk av gårde igjen, ble jeg veldig nysgjerrig og fulgte etter... Da Tiger bråstoppet foran kjøleskapsdøren, ble jeg imponert og tenkte "-whow, har hun lært seg å be om ost...?"...

Og så fikk hun ost...

Litt senere gikk det opp for meg at det slett ikke var Tiger som hadde lært et nytt triks i dag, nemlig å be om ost, men meg, som hadde lært å finne fram osten når hun ber om det...

(Bildet er av Tiger med søstre, anno 2005... Gjett hvem som er Tiger...).

Det er slett ikke så verst..., faktisk...

...å ligge paddeflat når solen skinner og humla suser...

Ved nærmere ettertanke, har jeg nå kommet til at jeg må innrømme at juni med sol og sommervær absolutt ikke er det verste tidspunktet for rekreasjon etter en prolaps-operasjon... Faktisk, det grenser opp mot det ideelle, spør du meg...

På en fantastisk dag kom til alt overmål postmannen med en overraskelses-pakke!!! Inni var en herlig prikkete presang med sommerfugl-anheng og et nydelig kort med koselig tekst...

Inni presangen var en himmelsk luktende såpe, en nusselig boks med deilige karameller, og en mint-lebepomade...

Men hvordan visste du at jeg ønsket meg akkurat dette, HildeS...? Tusen takk for super gave!!! :)

Upassende

I telefonen:

Jeg (slumret, derav litt rusten i stemmen): -*Kremte*, det er 9na...
Hun: - Det er NN, er det riktig at det er du som jobber på Sykehuset...?
Jeg: - Ja...?
Hun: - Jeg har prøvd å få tak i deg på Sykehuset, men de sier du ikke er tilgjengelig...
Jeg: - Ehh, nei, jeg beklager, jeg er operert i ryggen og sykemeldt skjønner du, så jeg antar du bør snakke med noen andre på Sykehuset.
Hun: -Dette passer spesielt meget dårlig, er du klar over det...?
Jeg: - Ehh, ja...?

Jeg, en maur...

Fysikkens lover krever at undertegnede forholder seg fryktelig mange prosent av tiden i horisontal stilling, i noen uker til. I og med at dette jo kun er en midlertidig situasjon, heldigvis, er situasjonen faktisk ikke så verst, alternativene tatt i betraktning. Det gjelder i grunnen bare å tilpasse seg...

Og det jobber jeg med...; å tilpasse meg. Av og til lurer jeg på om jeg var en arbeidsmaur eller noe sånt i mitt forrige liv, en sånn en bitteliten en, som piler rundt hele dagen og jobber og strever og aldri kan kose seg og slappe av før dagens produksjon er i boks... For litt sånn pleier jeg vel egentlig å være...

Men, ettersom jeg ikke er en maur, i dette livet, og det menneskelige genomet sannsynligvis er ganske mye større enn en maurs, tenker jeg at det hos meg helt sikkert finnes visse latente luksusgener, som jeg kan lokke frem fra glemselen... Så, jeg jobber på saken og leser bøker jeg har planlagt lenge, ser yndlingsfilmene mine omatt og omatatt, er på tur til British Virgin Islands med Travel Channel og ser på at gresset gror i hagen og at støvet gror på gulvteppet.

Og jeg bestiller salat med reker til lunsj, ...og får det servert av Kjæresten min <3

Men, men, jeg har om sider fått somlet meg til å strikke ferdig et par babysokker som har ligget og modnet lenge...

Mønsteret er av Ann Budd og her er linken til gratis mønster i tre varianter. Jeg har tidligere strikket flere par med flettevrangborder, og de er perfekte nyfødt-gaver til både gutter og jenter. På grunn av elastikken blir de mindre i størrelse og sitter bedre på bittesmå føtter, enn disse med blonder, som jeg synes er mere feminine, og dessuten som i størrelse antakelig passer bedre til en fot cirka størrelse 20-22... Så da får vi se, da om det dukker opp en liten frøken med kalde tottelotter...?

VAS, eller viss-vass...?

Profesjonelle 9na;
VAS (Visuell Analog Scale) er et verktøy som brukes innen smertescoring. I praksis er det slik at pasienten skal angi subjektiv smerteopplevelse som et tall på en skala, der null angir ingen smerte og 10 angir verst tenkelige smerte overhodet. Tallverdiene brukes som et mål for effekt av smertestillende tiltak, og kan være en god måte å monitorere pasientens situasjon og utvikling over tid, både i klinikken og i forskningssammenheng.

Pasienten 9na;
Intensivsykepleierens stemme trengte inn i min fremdeles delvis narkosebelagte hjerne og ba meg angi et tall mellom null og 10 der null tilsvarte ingen smerte og 10 tilsvarte den verste smerte jeg kunne tenke meg. Min bommullsbefengte bevissthet oppfattet oppgaven, og jeg gjorde kraftanstrengelser for å gjøre en adekvat analyse av situasjonen, sånn sett fra mitt subjektive synspunkt.

Følgende tankerekke snodde seg gjennom hodet...; 1) jeg har vondt i ryggen, akkurat nå, ganske veldig vondt faktisk... 2) altså må det være minst mer enn 5... 3) men det kan ikke være så mye som 10, ...selv ikke rier på maks er 10, for alt kan vel alltid bli verre, kan det ikke...? 4) altså er det mer enn 5, men mindre enn 10...

Intensivsykepleieren var der igjen; -Ett tall, takk...! Jeg; ...tenke, tenke... Altså, mer enn 5 men mindre enn 10..., hva søren heter de tallene, da? Hjernen sto stille. Jeg følte meg fullstendig blank, samtidig var jeg egentlig litt fornøyd fordi jeg hadde vurdert og ressonert meg fram til at den rette verdi var mindre enn 10 men mere enn 5. Så langt, så bra, men ...hva finnes egentlig av tall mellom 5 og 10...? Hva heter de, igjen...?

Tja..., litt treg i hodet...? Ja. Intensivsykepleieren var der igjen. -Ett tall?? Hun spurte så vennlig og var så hyggelig, så jeg ville gjerne samarbeide og gi henne det hun ba om... Jeg presset hjernen maksimalt; -OK, 6, da...?... 6 er faktisk et tall større enn 5 og mindre enn 10...

-Bare 6...? Jammen da trenger du jo ikke så mye Ketorax, da, vet du, da har du jo ikke så vondt...?

Profesjonelle 9na;
Objektivt sett tror jeg at jeg scoret direkte dårlig på VAS.

Om å være 47 år og ikke alt for tålmodig

Sånn går det altså, når man er 47 og synes man skal kunne gjøre akkurat det samme som da man var 17, og dessuten synes det er helt fantastisk deilig å stå i bro og deretter skulderstående og senke føttene helt ned bak hodet og opp igjen, og rett og slett synes det er helt nydelig godt å få strekt litt fram og tilbake på ryggen...

Jeg må presisere, det var godt helt til mellomvirvelskiven sprakk og prolapset var et faktum... Da oppsto jo en aldri så liten strek i regningen, faktisk, det var jo slett ikke dette som var planlagt... Faktisk så var den aktuelle yogatimen den søndagen ledd i en helt annen plan, en plan som var direkte relatert til kommende bikinisesong, og slett ikke for uker posisjonert i en mer eller mindre i horisontal stilling...

Men men, når sant skal sies, så er neppe et prolaps det verste som kan inntreffe... Og i hvert fall er det ganske greit å være høy i hatten nå, når prolapset er vekk-operert og formen er stigende...

Så nå kreves kun en ting...; Tålmodighet...

Og akkurat der er jeg ikke så god, egentlig... Men jeg jobber på saken, jeg øver meg hele tiden... Bortsett fra et i høyeste grad stunt-liknende forsøk i går (endte med at Kjæresten Min snek seg forbi vaktene og hengte opp posteren, ... hva gjør han ikke for meg...!?!), har jeg greid meg ganske fint så langt, synes jeg...

I feil ende...

Jeg har sagt det før, jeg liker slett ikke å være i den andre enden av stetoskopet... Eller, for å være absolutt konkret; jeg, som livnærer meg ved å skjære hull i folk, liker slett ikke å være i den andre enden av skalpellen...

Men, men, gjort er gjort og spist er spist og nu gaar det bare fremover... Tross alt er ikke et prolaps det verste man kan få her i verden...