Om lapper som forsvinner og sånt

FØR, i riktig gamle dager, før dataalderen nådde min lille tidsboble i verden, sto alt som var viktig, og uviktig forsåvidt, svart på hvitt på ark, i bøker, i aviser og i papirbunker. Det viktige tok vi vare på. Bøker ble satt i hyller, papirer ble satt i permer, lapper ble gjemt. Det aller viktigste tok vi kopier av og gjemte lure steder..

SÅ dukket datadyrene opp og viktige, og uviktige, forsåvidt, ting, sto plutselig skrevet i hvitt på svart. Og i farger, gult på blått for eksempel, for øvrig en skikkelig plagsom variant... Datalagring var en spennende utfordring, for backuprutiner og servere ikke alltid var like sikre som i banken, for å si det sånn... Så de viktigste tingene tok vi papirkopier av, vi printet ut og satte i permer og gjemte på lure steder...

NÅ etter dataæraens absolutte inntreden med internetttilgjengelighet på nattbordet, i bilen og på skitur i skogen, står alle viktige, og uviktige, forsåvidt, ting, skrevet i alle verdens farger på alle verdens bakgrunner. Viktige ting som er skrevet på papir, scanner vi inn, og arkene makulerer og kaster vi. Viktige ting lagres og gjemmes lure steder i harddiscer, eller enda lurere i eksterne harddiscer som befinner seg der ute på nettet et sted, eller faktisk mange steder, som er så lure at ingen vet hvor de er, en gang...

Så lurt har det blitt, altså, at man ved et par tastetrykk eller tre kan innhente mail, dokumenter, aviser, hvor som helst og når som helst... Lettvint. Mye mere tungvint og betydelig mindre lurt er det å skulle lokalisere en liten papirlapp med viktig informasjon, som kom i posten for et par uker siden, og som i ettertid har forsvunnet et ikke så lurt sted. Hadde den nå enda kommet som vedlegg til en mail, så hadde den vært mulig å søke opp... Snail-mail har ingen browser, desverre.

Jeg skjønner at jeg har blitt elektronisk. Og jeg liker ikke å lete.