Himmelsk igjen / man trenger da ikke å dra så langt for å få en lang tur i ødemarken...

Østmarka forrige torsdag, fantastisk høstvær og fotografen (...c'est moi...) beliggende horisontalt fotograferende i 180 graders himmelsk vinkel...;

Deretter, samme sted, 2 sekunder senere, fotografen eller motivet, eller omvendt om du vil, er i 90 graders himmelsk vinkel...;

...Og enda to sekunder senere, fotograf eller motiv, eller annet kanskje noe helt annet, er i 0 graders himmelsk vinkel... ;

Hos Petunia dukker flere himmelske innslag opp ganske snart nå vil jeg tro... Det som i grunnen ikke er til å tro er imidlertid at jeg, som aldri pleier å rekke sånne heng-seg-på-greier som dette, legger ut innlegg før Mr Linky har kommet på banen... Er det ikke onsdag nå da Petunia...!!! :D

For lokalkjente, eller de som ønsker å bli det, lokalkjente altså, kan jeg opplyse at bildene er tatt av en bitte litte granne sliten 9na beliggende horisontalt en bitte liten stund for en ørliten ryggstrekk midt i lyngen på hoppkanten av den gamle Sarabråtbakken i Østmarka, der faktisk til og med Kong Olav hoppet skirenn i sin ungdom.

Bakken befinner altså ikke langt fra Sarabråten, på baksiden (østsiden) av vakre Nøklevann. Går man "hovedveien" rundt vannet sørfra, og forserer den lange bakken som går til krysset der veien rundt Nøklevann krysser veien til Mariholtet, og ikke går til Sarabråten, men i stedet velger veien som går til Mariholtet, og så forserer neste bakketopp, så er man der nesten... Stedet er akkurat der bakken flater ut før et nesten flatt parti på et par tre hundre meter fører til 90 graders vinkelen der skiløypa fra Gullsmeden kommer inn fra høyre før nok en bakke. Men altså, Sarabråtbakken befinner seg rett etter oppoverbakken etter krysset der bakken slakker av, 50 meter inn i skogen til venstre og 50 meter rett opp...

Bakken er nå nærmest grodd igjen og rast ned og ikke lett å finne, faktisk, men kommer man seg opp på hoppkanten, eller rettere sagt der hoppkanten må ha befunnet seg, og man så lukker øynene, så er man brått tilbake til 1907 og hører suset fra de to - tre tusen tilskuerene på sletten der nede og prustingen fra de tre hundre andre deltagerene i nakken... Er ikke dette magisk da...?

Uansett tok klatringen opp over kulen luven av oss, etter at vi allerede hadde klatret bakke opp og bakke ned et par ganger, eller enda mer, på jakt etter både geocacher og kantareller... Og hvilen med iPhone fotoshoot var en god unnskyldning for å flate ut litt...