Selv om enkelte av mine barn tviler på sannhetsgehalten i det, så er det faktisk sånn at jeg ikke er eldre, enn at jeg ble født inn i et møblert OBOS-hjem både med tv og
med egen telefon på sjenken i stua... Den gangen var telefonen svart og hadde snurreskive og man ringte med 5 sifre mange steder i Norge og 6 sifre i de større byene. Skulle vi ringe til et annet sted i verden måtte vi
rikstelefonere, hvilket betydde dyrere tellerskritt, betydelig mye dyrere tellerskritt..., i hvert fall ble vi oppdratt til å tro det... Skulle vi si hei til Mormor, for eksempel, ble vi inndoktrinert med å være høflige, snille og
veldig raske... Så raske, at jeg husker enda at jeg fikk ekkel følelse i magen hvis Mormor svarte med litt lange setninger... Og å ringe til
utlandet..., det var noe man knapt gjorde. Man skrev da brev i stedet, selv når det gjaldt sykdom og verre ting. Hadde man først reist til utlandet, så måtte man bare innfinne seg med å være avsondret fra virkeligheten i hjemlandet nærmest helt til man kom tilbake...
Sånn er det ikke i dag. Nå som alle har mobil i lomma, har verden skrumpet inn til et par hurtigtastertrykk, og vips så er vi like tilgjengelige for hverandre, enten man er på handletur i koffertbutikken i Bembridge, Isle of Wight, eller ligger i 90 km/t på Rv 2, som om man ligger i køyesengen i annekset bare fem meter utenfor hyttedøren.
Og mens man i min barndom graderte viktigheten av budskapet man vurderte å meddele per telefon, og ofte(st) endte med å
gå til vennene, eller
skrive brev til Mormor, eller
ventet til søsteren kom hjem fra utlandet, har filteret i dag forsvunnet fullstendig.
Så, når iPhonen ringer midt inni skogen midt inni en krimroman, river jeg den opp av lomma og blir kjempeglad for å høre en kjent stemme..., som egentlig ikke har noe særlig viktig å si, men som ringer likevel, og spør...; "-Skjer...?"
14 kommentarer:
Herlig... Kan huske vi måtte ut i de røde telefonboksene også jeg, før vi fikk egen telefon i gangen hjemme. og den var hyper moderne, en grå en. Tror vi sto på venteliste i flere mnd hos televerket før vi fikk instalert egen linje... c",)
Vi hadde ikke telefon vi da vi flyttet inn i vårt nye hus da jeg var nesten 7 år, men de som leide i kjelleren hos oss de hadde for dama der jobbet i televerket og måtte ikke stå på venteliste.
Men vi fikk til slutt vi også...
Min første mobil var arvegods etter mannen som hadde fått ny på jobben og jeg tenkte at gud, så unødvendig dette var. Kom nok aldri til å bruke den. Men ok, gi meg et simkort og et nummer så kan jeg jo ha den i lommen i tilfelle... Jeg har beholdt nummeret, men jeg har kommet ut av telling for hvor mange telefoner jeg har hatt etter den..
Det ser ikke ut som jeg skal få meg den Iphonen... først hadde jeg tenkt å dra opp etter jobb en dag, men de på jobben snakket meg fra det og sa at jeg måtte kjøpe HTC i stedet for.. Tvilen tok meg og jeg måtte tenke meg litt bedre om. Ved neste forsøk så var de utsolgt for den med 16 og 32 GB, men kunne tilby en med 8... det ville jeg ikke ha.. Og det er mange eksempler på de forsøkene jeg har gjort den siste måneden...
I dag våknet jeg til skyene hengende halveis ned langs husveggen og jeg tenkte at JA, i dag er dagen for ny telefon og å sitte i sofaen og overføre ting og tang til ny telefon.. Gubben skal også ha seg telefon og han ville også være med og vi satt oss i bilen med kurs for Elkjøp, Leftdal,Elprice og Expert som bare ligger noen steinkast fra hverandre... Halveis fremme ringte telefonen og det var bare til å snu... Et lass med pukk vi hadde bestillt var på vei opp til oss og vi skulle jo være med på å tømme lasteplanen siden bilen var uten tipp (Det er så trangt her inn til oss så det er ikke hvilken som helst lastebil kan komme inn)... Det ble ingen Iphone i dag heller. Kanskje det ikke er meningen...
Men jeg går for Iphone nå... tror jeg;)
Vi begynner å dra på åra jente :-) eller er det utviklingen som raser så utrolig fort.
Husker da jeg flytta hjemmefra..., savner du lillejenta? spurte jeg innsmigrende min far, ikke når jeg ser telefonregninga! var svaret...
Vel vel... men den var dog med snurreskive..., ikke i budstikka si tid nei, he he
Anneklem
Ja, utviklingen går i en forrykende fart! Jeg vokste opp i ei lita bygd som nok var en av de siste til å få vanlig telefon. Husker vi måtte innom en telefonsentral og si hvem vi skulle ringe til. Vi var flere på samme linje slik at vi måtte høre på ringesignalet hvem det var telefon til. En lang og to korte var vårt signal, men var det tre lange var det telefon til bestemor og bestefar...
Ja, det går fremover. Av og til for fort syns jeg. Jeg kan nå ikke tenke meg og ikke ha mobil men jeg må bare si at jeg savner brevskrivendet. Det og få en enkel håndskreven gratulasjonshilsen på et kort i postkassen er bare helt topp. De laaange breven vi kusiner sendte til hverandre. Jeg savner det.....
Pernilla
Det eneste du manglet var at man måtte være sjef for å kunne ringe direkte fra kontorene. Ringte vi privar ble utgiftene registrert og medført lønnsreduksjon.
Det var tider det (70 årene)
:)
Nydelig bilde. Og ja jeg har mange ganger tenkt de samme tankene. Vi hadde tidlgi telefon, enkelte ganger kom der naboer for å låne. Til mormor måtte vi ringe via sentralen,og blir satt over til neste sentral etc. Noen år seinere jobba jeg på rikstelefonen her i byen, og satte selv opp slike samtaler , og det er faktisk ikek lenger tilbake enn til 1980 at ikke alle steder i norge var automatisert enda.. Men det hadde jo sine pluss også da, dama på sentralen visste hvor i bygda legen befant seg til enhver tid, selv om han ikekhadde mobil, det var jo bare å huske hvem som sist hadde ringt og spurt etter ham. Mobilsamtalene satte vi også opp manuelt, enda så seint som sommeren 1985 i hvert fall. 5 kr minuttet kosta det, så det var ingen billig affære å ringe nei, og telefonene veide vel noe slikt som 12-13 kilo.
Dette trigget minnebanken min også. Tenk at det var sånn! Takk for morsomt innlegg.
Vi hadde også telefon hjemme - nr 14 og det var betjent til slutten av 50 tallet. Jeg fikk en kjæreste som bodde noen mil unna, og når han ringte tok det jo sin tid - det var ikke så ofte vi møttes. Iallefall, etter en tid var telefondamen innom linja og sa - Ferdig - ferdig, ferdig? og var vi ikke raske nok brøt hun samtalen.
Jeg husker godt da vi fikk automatisk telefon - satt i flere timer og ventet på summetonen slik at jeg kunne ringe tante og si hei..
Ja, jeg husker godt de svarte telefonene! Vi fikk vår første da jeg var 6 år, jeg tok av røret, snurret, og fikk snakke med damen på sentralen. Vi hadde nr 237, husker jeg...
Da jeg var 16, dro jeg til USA på utveksling. Det var LANGT unna den gangen. Tror jeg ringte hjem ca 3 ganger på et år... da jeg kom frem etter å ha reist i to døgn, til jul, og på bursdagen min. Akk ja, det skulle vært i dag. Tenker noen ganger at dagens barn og unge kunne hatt moro av en liten tidsreise tilbake til dengang. De ville vel fått sjokk. Og jeg tenker også at mine foreldre var veldig MODIGE som sendte meg ut i det store ukjente uten noen som helst kontrollmulighet...
Ha en fortsatt fin sommer i hengekøya! Og jakka di ser kjempefin ut! (Selv om alpakka ikke er et jeg tenker mest på her jeg ligger midt i en hetebølge og skvulper på sydlige breddegrader... :-)
Koselig refleksjon :-)
Husker du nummeret til den første svarte telefonen ? Det gjør jeg, med alle seks bysiffer.
Siden kom det ny sentral og ny nummerserie i bydelen jeg bodde.
Nå er mobillader blitt nesten viktigere enn rent tøy på ferieturen. Rent tøy kan man alltids få tak i - mobilladere derimot er det verre med.
God sommer!
Hehe, kjenner meg intenst igjen her!! :o))
For et vakkert bilde! =)
Koselig innlegg, og vakkert bilde! Tenk hvor fort den teknologiske utviklingen går. Her var mange koselige kommentarer som får også meg til å mimre...
Vi hadde også en svart telefon på veggen, måtte snurre rundt for å ringe til sentralen og be om det nummer vi skulle ha.
Vi hadde nummer 53, og etter noen år kom det et tillegg på tre siffer foran. Etter ytterligere noen år, kom "retningsnummer" med tre siffer for "landet" og 22 for Oslo.
Når jeg nå "glemmer" å ta med meg mobilen, får jeg kjeft av datteren og gubben; de fikk ikke tak imeg!
Helledussen så deilig å være UTILGJENGELIG en stund... som i "gamle dager"... Det er tross alt ikke mange år siden vi fikk de små mobiltelefonene.
Legg inn en kommentar