Jammen er jeg glad...

...for at jeg ikke er vadefugl, når det er knakende iskaldt ute...

Østensjøvannet, Oslo, hvis noen lurte.

Hva skal vi egentlig med julekakene...?

Sånn, nå er vi kommet godt ut i romjulen... Og vi er ferdige med ribbe og surkål her i gården, og dessuten er røkelaksen også nesten spist opp... Og pinnekjøttet, og julekonfekten, og julecognacen og juleakevitten er også nesten borte... Men julekakene...! De er fortsatt fullt til stede...! Her i huset vil ingen ha julekaker, så her har vi fortsatt syv fulle bokser...

Hva søren skal vi med julekaker...?!? Før var det snakk om ut-og-inn-kaker, men nå kommer de ikke ut en gang...
Jeg lurer på om julekaker er en utdøende rase...?

Utfordringer og forsetter

For lenge siden blogget jeg om mitt indre bilde av året... Jeg ser for meg året som en klokkeskive med midtsommer kl 6-7, nyttår klokken 12 og påske klokken halv 3... Og følgelig er jul klokken halv 12 eller deromkring... Bildet blir litt mer komplekst og ikke helt konsekvent når jeg samtidig også ser året som en slags globus, med sommersolhverv på sydpolen og vintersolhverv er på nordpolen, altså litt utpresist i forhold til urskiven, eller kanskje ikke i og med at jordens magnetiske poler faktisk ikke ligger eksakt på henholdsvis null grader nord og syd...

Vel, dette ble kanskje litt høytsvevende og ikke minst meningsløst. Hensikten med min åpning i dette blogginnlegget var egentlig å komme til følgende poeng; Nå er jeg kommet til nordpolen. Altså min indre nordpol.

Så herfra er det kun en vei å gå, nemlig sydover. Og veien gjennom nyttår og vinter og votter og vår innebærer klatring gjennom pakkis og en skog av utfordringer. Forsettene denne nyttårsaftenen må derfor være å møte utfordringene med 1) tro på at jeg skal klare å takle dem, 2) humør og situasjonskomikk, 3) avvergetaktikker (teflonoverflate, dvs. la ting prelle av og fordufte), og 4) tilstrekkelig påfyll av solskinn i kropp og sjel.

Jeg skal jobbe masse med punkt 3).

Milepæl

For meg er julaften er en milepæl..., på en måte... Merkelige greier, faktisk, for julaften kommer jo tross alt hvert år... Altså er det ikke særlig spesielt heller, for julaften kommer tuslende regelmessig hver 365. dag, enten vi pynter tre og steker ribbe, eller ikke...

Men like fullt, når klokkene ringer og svoren popper, er det like før jeg startet ny tidsregning, ...hvert år. Same procedure as last year, and next year, and the year after, I suppose... Når middagstallerknene står i oppvaskmaskinen og pakkene er åpnet, begynner en ny tidsæra for meg, hvert år...

Så nå er det 365 dager til neste gang. Mon tro hva de neste 365 vil bringe...

Sånn, ...

...nå er alle stjerner* tent, treet*** er pyntet, ribba er snudd, musikken** klinger og jeg takker**** Merete for en koselig julekalender.

God Jul!

*21. des, **22. des, ***23.des, ****24. des

Det er litt synd, det også...

Nå har jeg hatt julekalender i høyre margen min i en hel advent, i 23 dager... Og jeg har lagret litt gullkorn til julaften,... lagret og lagret... Og hva skjedde i kveld, da jeg skulle legge ut "Julenatt" med sølvguttene...? Borte...! Ikke lenger tilgjengelig...! Er det muuulig?!?

Vet ikke hva jeg skal ha i stedet? Fridtjofs jul...?

Det er litt synd

...at man ikke kan legge til lukt til bloggen, og smak også, for den saks skyld, slik man kan med musikk og lyder...

For i går stekte jeg medisterkaker, for prøvesmakingen av de ferdigstekte forrige dagen viste at de ikke kvalifiserte for servering på selveste julaften... Her i huset blir det derfor Gildes julefarse tilsatt litt hemmelige krydder og stekt med tålmodighet i smør og med akevitt, ja altså, smøret i pannen og akevitten i kokken, og jammen ble de gode ja...;

Hva vi ønsker oss til jul...

...kan virke så ulikt, men egentlig er det jo uttrykk for det samme...
...og uansett ville vi jo absolutt ikke være foruten...

Sannsynligvis et alderdomstegn

Jeg må innrømme, at jeg er bittelitte granne imponert over internett, jeg... Faktisk er det jo ganske merkelig, da, at man kan sitte hjemme i sin egen sofa og via pc'en klikke seg inn på for eksempel Gatwick airports hjemmeside, og trekke ned et par rullegardiner og vips..., så er man oppdatert både på arrivals, departures, estimated delays og lokal værmelding, og det i sanntid.

Min yngste sønn er ikke imponert. Han har aldri levd i en verden uten internett. For ham er det en selvfølge at man søker opp busstider på nettet, at kinobilletter kjøpes der og ikke over disk, at man streamer musikken direkte fra utube og at post ikke kommer på papir men i e-mail.

Men jeg husker jeg satt i Mormors seng og spiste 5 øres melkesjokolader fra et papir-kremmehus Mormor hadde kjøpt hos Kopstad, og Mormor fortalte om gamle dager. Jeg husker jeg vred hjernen min og forsøkte å forstå hvordan det gikk an å leve uten å vite at det skulle bli vanlig for alle å bruke biler, radio, telefon, og tv.

Og jeg husker at jeg konkluderte med at det kun kunne foreligge kun en eneste forklaring på hvordan Mormor kunne ha levd så forskjellige liv; Det var rett og slett fordi hun var så ekstremt gammel...

Nå undrer jeg meg litt over hvordan jeg har kunnet leve et liv uten internett, og min sønn har svaret; Det er rett og slett fordi jeg er så ekstremt "oldis"...

Det er en smart ting med jul...

...og det er at den kommer midt i mørkeste tiden på året... Akkurat når dagen er på det korteste, og natten er på det lengste, akkurat når vi sliter med slaps, sur vind, is på bilvinduene og en laang vinter foran oss, akkurat når vi trenger det mest, da kommer den... Julen... Som gir oss anledning helt uten dårlig samvittighet, til å kose oss, gjøre gledelige****** ting, være søte** mot hverandre og oss selv, skrive koselige godord*** i julebrev til familie og venner, gå amok med pakkerier***** og la bankkortet**** gå rødt* ...

(*15. des, **16. des, ***17.des, ****18.des, *****19.des, ******20.des)

...Og dessuten, dessuten, har Catta kommet hjem. Det er heller ikke det verste med julen...

Shoppingens viderverdigheter

Har dere lagt merke til de gamle damene i butikkene som vimer omkring med halvtom handlevogn med vestlandslefse, asinabrus, kefir og mokkabønner oppi...? De surrer rundt og står i veien ustanselig... De stopper opp midt i veien, leter etter brillene i vesken, leser på nitten huskelapper og rikker seg overhodet ikke, slik at det kunne vært mulig å passere...

I dag sto jeg foran hårsprayhyllene (dette er nesten verdt et blogginnlegg i seg selv, for tenk, jeg vurderte hårspray-innkjøp..., men det var ikke det som var storyen altså). Inn fra høyre synsrand tuslet en av disse damene. Sakte... Hun seg inn midt foran de mest aktuelle hårsprayboksene, inn i den knappe 65 cm smale spalten som var mellom meg og hyllekantene. Det stoppet hun bom stille, åpnet vesken og lette etter en ufo langt der nede i dypet under pillebokser og lommetørklær. Jeg prøvde forsiktig et lite skritt til høyre, for å snike meg bak henne og få henne til å skjønne at hun skulle sige litt lenger fram, men ...ingen reaksjon. Jeg tenkte at kanskje damen så litt dårlig til den siden, så jeg prøvde med et lite skritt til den andre siden, men ...ingen reaksjon. Jeg prøvde et lite forsiktig "kremt", men ...ingen reaksjon. Jeg tenkte at kanskje damen hørte litt dårlig, så jeg prøvde med et litt kraftigere kremt, det nærmet seg et host. ...Ingen reaksjon. Dermed prøvde jeg et middels høyt "unnskyld", og da skjønte jeg av damens reaksjon at hun var hverken blind eller døv, for hun stirret meg irritert rett inn i øynene og jeg antar at dersom blikk hadde kunnet drepe så hadde dere ikke fått servert historien her nå, for å si det kort.

Enda morsommere ble det da Kjæresten, som hadde sett hele opptrinnet, sperret veien for vognen hennes et par ganger ekstra da hun virret videre på sin vei gjennom butikken, selvsagt uten å ha kjøpt hårspray...

Betraktninger om PMS

Jeg har respekt for naturen og evolusjonen og tror på "survival of the fittest" og alt det der... Altså at utviklingen har gått gradvis step by step slik at molekyler, celler, planter, dyr og mennesker gjennom tusener og millioner av år har utviklet seg og tilpasset seg omgivelsene etterhvert som omgivelsene har forandret seg. Slik har det oppstått arter som er spesialtilpasset for nær sagt ethvert klima og ethvert miljø, nye nyttige egenskaper utvikles og gamle avleggs avvikles...

Så det er nok en hensikt med det meste... Til og med blindtarmer, mandler og lilletær har en misjon, eller har i det minste hatt det, en gang i svunnen tid. En gang hadde blindtarmen en viktig immonologisk funksjon, i dag klarer man klarer seg jo egentlig ganske godt uten, også... Så blindtarmer og lilletær forvinner nok en gang i framtiden, om noen tusener av generasjoner, som ledd i utviklingen... (Med mindre vi utvikler en datamus for lilletærne da, som vi kan bruke når vi multitasker).

Men en ting lurer jeg altså på; Hva i all verden er (eller har vært) hensikten med PMS...? Dette har jeg tenkt på en stund, særlig når jeg (...nei, la oss ikke bli personlige her, jeg mener selvsagt "en kvinne" og ikke "jeg"...) er, eller rettere sagt har vært litt ...ehhh... "PMS-aktig"... Hvorfor søren skal det være sånn?

Hvilken evolusjonsmessig hensikt har PMS? Uansett hvordan jeg snur og vrenger på det, klarer jeg ikke skjønne at PMS er en utviklingsmessig genistrek, overhodet... PMS fører til sure kjerringer som fører til sure gubber som fører til enda surere kjerringer som fører til enda surere gubber. Og sure kjerringer fører til sure unger, til sure foreldre, til sure kolleger, sure trafikanter, ... Ja, til sure hvemsomhelst faktisk..., vi stopper det der... Dere skjønner hva jeg mener, ikke sant...? Og når alle er sure på hverandre, må det da være slik at menneskeheten ikke har en særlig god dag, liksom...? Utviklingen går neppe i kvantesprang framover akkurat den dagen PMS raser. Og det, akkurat det, altså at utviklingen neppe går framover, tror jeg gjelder både på individnivå og for menneskearten som helhet...

På individnivå skjer det jo ingenting (blir ingen nye arvinger en slik dag, det er nok helt sikkert). For menneskeartens utvikling, kan man anta, at selv om det meste av PMS-gørret avvikles innenfor de tusen hjems fire vegger, så strømmer likevel vonde vibber som ringvirkninger ut i samfunnet, i politikken, i økonomien...

Så hva skal man gjøre med det...? Vente noen millioner år til det har gått over, eller skal vi en gang for alle bli enige om en kriseplan som iverksettes uten forebehold og uten opphold når det er aktuelt...? Planen er enkel:

a) kvinnene får spise alt de vil av melkesjokolade og sørlandsships og ikke gjøre et fornuftig slag men derimot ligge på sofaen og bestemme over tv-kontrollen
b) mennene må sluke alle aktuelle kameler uten å blunke (gjerne mothårs), servere vin, rydde vaskerom og klø timevis på ryggen

...Er ikke det en grei plan...? Mens vi venter på evolusjonen, liksom...?

Multitasking

Ordet "multitasking" har fått en negativ klang, ikke sant? Verdien, innholdet, selve ladningen av ordet har rett og slett skiftet de siste årene. Før (for lenge siden, sånn rundt årtusenskiftet, da ordet ble populært) hadde multitasking positivt fortegn... Den gangen betydde multitasking å være litt sånn "kvinnelig", altså sånn at man kunne tenke på varianter over kjøttpølser til middagsmat samtidig som man tok beslutninger på liv og død på jobben, sendte tekstmelding til eldstesønnen om å hente yngstesønnen i barnehagen og hadde en liten tanke i bakhodet som arbeidet med julegaveeideer til svigerforeldrene.

Nå derimot, har multitasking blitt negativt. Nå har ordet blitt nærmest synonym for manglende oppmerksomhet, konsentrasjon, fokus og tilstedeværelse. Og det er jo ganske irriterende, da, når man står foran disken, klar med bankkortet for å betale juniors nye vintersko, og ikke klarer å fange de søte butikkdamenes oppmerksomhet, fordi de er opptatt med 1) se på bilder internett på pc'en /kassaapparatet, 2) sende tekstmelding til ikke vet jeg hvem, 3) fnise/skravle med hverandre og 4) flørte med den mannlige butikkbetjenten. Det er også litt irriterende når man rigger seg til for familiefilmkveld, og det pipes og klikkes og filmsnutter surrer i vilden sky...


...og da mener jeg selvsagt de andres pc'er og telefoner, det er anderledes med min... For mens de andre multitasker i ordets mest negative betydning, og ikke er hverken til stede eller oppmerksomme, multitasker da alltid jeg positivt... Jeg følger vel med, jeg ser jo bare litt på tv mens jeg strikker og blogger og msn-chitchatter og leser aviser og snakker i telefonen på en gang... (Og i bakhodet surrer julegavelisten...). Eller...?

Vekk som en sviske

At nisser gjør nissestreker er vel en nisserett. Men Kjøkkennissen til Petunia, han tar jammen (jule-)kaka... Først, i ren furtenskap, stakk han hjemmefra over fjellet, og det uten å forholde seg til 4. fjellvettregel (Gi alltid beskjed hvor du skal gå tur* (eller noe i den dur)). Deretter sjekket han opp tre (inntil dette) uskyldige nissejenter og skremte vannet av en salig engel. Så slo han seg løs med restene av mørbraden (salig den også), konfekten (det kan vel ikke være noen andre, vel...?) og ikke minst juleakevitten (...så nå må vi på polet igjen, gitt...)... Til slutt, da flaska var tom og alle nissejenter og engler sov, hoppet han helt ubemerket ut vindusveien og listet seg tilbake til utgangspunktet...

Det praktiske med historien er at neste gang noe godt er vekk, så vet vi hvem vi kan skylde på, for han er vekk som en sviske...

(* 14. des).

Har du sett da gitt...!? Hvem skulle vel trodd det?

Ikke før hadde jeg lest Petunias bekymringer om en furten Kjøkkennisse...;


...før jeg hørte noe mistenkelig som raslet i kakebokshjørnet på kjøkkenet... Og like etter hørte jeg jammen klirr og klukk-klukk også... Og ikke nok med det, deretter hørte jeg både kvinnehvin og latter og cancanmusikk... Så jeg listet meg ned, ålet meg i paparazzistil langs kjøkkenbenken og jammen fikk jeg ikke tatt dem på fersken...;

Her er nemlig Kjøkkennissen i egen person, stukket av fra dem han har hatt det godt hos, over fjellet, og har ramlet på kjøkkenfest hos oss... Her har han forsynt seg grådig av juleakevitten vår, og jammen har han ikke sjekket opp alle de tre nissejentene våre, til og med...? Her sitter de da både i spagat og løfter på skjørtene...? Hører cancan med til grunnutdannelsen for en nissejente...?

De tre nissejentene har jo for lengst inkludert Petuniaengelen i sin hellige treenighet..., og de pleier ha det riktig fredelig, de fire, oppå brødboksen... Og Petuniaengelen pleier å være veldig enig med nissejentene, og glad og lykkelig for å være en av dem... Men denne oppførselen tar hun visst avstand fra og vil ikke se på en gang...

Hyggelig med besøk, altså, men hvis Kjøkkennissen fortsetter med slik utagerende festing, puttes han prompte i konvolutt og returneres med tvang til Bergen...

Det øverste bildet har jeg selvsagt rappa helt uten tillatelse av Petunia.

Kalender og funderinger

Min julekalender (som jeg har fått av Merete) er laget som en liten bok med 24 lommer, og i hver lomme finnes en liten lapp med dagens ord...;

På baksiden av lappen kan man lese dagens tekst/sitat...;

Hver morgen klipper jeg høytidelig over snoren som holder lappene skjult i lommene, les*er dagens tekst, noter***er meg dagens ord..., og undres...; Hva betyr dette...? I hvilket lys** skal jeg tolke dette...? Kalender-lapp-ordene følger meg gjennom hele dagen og ordene blir både satt i mange sammenhenger og sett i mange sammenhenger...

Jeg har valgt å blogge kalenderen ved å putte kalender-ordene inn i mine fortløpende bloggetekster, og dette har vist seg å være en morsom utfordring og et spill**** med ord...

(*10. des., **11. des., ***12. des., ****13. des.)

Diamants are a girls best friend...

Riktignok har vi snart vært gift i 25 år, bare...(?), men i dag har vi altså hatt diamantbryllup her hos oss... (Red.tilføyelse; det er ikke vi som har vært gift i 60 år...).

Det rare med det, er at man forbereder og forbereder og vips så er det over... Men tross alt er det jo jul snart, så det kommer nye sjanser...

Om yoga og katter

Yoga gjør godt for styrke og elastisitet i både kropp og sjel... Etter x antall timer kan det bli mulig å utføre en perfekt sånn en..., med det ene benet krøllet opp i halv lotusstilling og pannen mot leggen på det andre;
Etter å ha strukket og svettet det beste jeg kunne, kom jeg hjem og fant jeg Figaro i restekurven, ubesvært sammenkrøllet med bakbena mot pannen og halen under hodet. Konklusjon; Jeg kan ikke skjønne annet, enn at kattens kropp må ha det perfekte utgangspunkt for yoga...

Hvor var du da Obama fikk fredsprisen...?

...Jeg støvsugde...!

Jeg er ikke så veldig tålmodig...

I dag hadde jeg anledning til å følge med enhver detalj, så jeg gikk sterkt ut, og fulgte med fra tidlig morgen... Jeg satt ivrig benket på første benk i sofaen og var klar med aviser, pc og tv med Nrk 1... Og jeg så at AirForceOne hadde landet, at AirForceOne taxet, at AirForceOne ventet, og til slutt at presidentparet tuslet ned den røde trappen... Og etterpå så jeg (inkludert venteperioder) at kortesjen kjørte til Oslo, til Nobelinstituttet, til Regjeringskvartalet, til statsministerens bolig, til Grand Hotel og til Slottet... Og til Rådhuset... Og jeg hørte på Solveig Kringlebotn, på Torbjørn Jagland...,

...og vips...! Plutselig hadde jeg kastet meg over støvsugeren og vaskerommet og yogatimen på Lambertseter...

Og jeg hørte altså ikke talen til Barrack Obama.

Så dumt.

Lukkekanter, går det an å skrive et helt blogginnlegg om det...?

Jeg har sydd lukkekanter...! Så nå er det skrytetid... Eventuelle lesere som synes selvskryt er relativt uinterressant, bes stikke til høyre og kose seg med julesnuttene i julekalenderen min, i stedet, eventuelt stikke videre til neste blogg, og heller komme tilbake hit en annen dag.

Her kommer det;
Det er en ting som er så merkelig med lukkekanter, og det er at de har en tendens til å bli liggende litt (eller mer enn litt)... Så jeg hadde en liten bunke med ugjorte ting... Men faktisk, når bare kantene var maskinsydd og knappenålet på plass, og jeg fikk litt hvitt* i glasset, gikk det faktisk som en lek**, og jammen er det herlig*** når man er ferdig...
(*8. des., **7. des., ***9. des.)

Først ute var grytelapper med øystitchemotiver fra Muffins Verden... Muffin lager masse flott, og deler mønstre med oss i butikken sin, og av og til gratis... Grytelappene er foret med frotte og quiltet i ditchene... (Måtte jo påpeke dette med quiltingen da, for det er min jomfruquilting med overtransportør..., så nå kan jo dere som ikke synes dette er interessant lure på hva det er for noe).

Deretter kom lukkekantene på plass på to adventsbrikker med stitchemotiv fra Northern Quilt, gratismønster det også fra 2-3 år tilbake... Litt quilting her også (trening gjør mester...).

Deretter kastet jeg meg over Pepperkaketeppet fra Bente Tufte. I og med at det er litt sesongpreg over det, var det jo et poeng å få det opp før advent er over...

Kjærlighet

Det er også en slags kjærlighetserklæring, å bli engasjert til å danse swing med skikkelig schwung av yndlingsdansepartneren, nemlig Kjæresten sin... Og det attpåtil når man er i besøk* i et flott 50-års kalas som noen hadde laget** til...!

*6. des, **5. des.

Stoffavhengig

Noen samler på frimerker, noen samler på musikk, og min samling består av stoff... (...og noen kilo garn, da...). Her et lite utvalg...;

Det er faktisk, rent faglig sett, ganske overveldende og merkelig hvor mye terapi det er i å sitte og flytte stoffer rundt på et bord...

... Ved ettertanke tror jeg alle mennesker burde få seg sin egen stoffbunke, faktisk...

PS...! Hvis noen vurderer å titte på julekalenderen min her i høyre marg, så anbefaler jeg 5. desember...

Inne i mitt hode har jeg tenkt, msn-trykkleifdjevler, cookies (mmm) og lukkekanter..

Dagens ord i Meretes kalender er "inne". Nå har jeg her inne i hodet mitt tenkt ut en mulig måte å bruke Meretes daglige ord på, kanskje på en måte Merete ikke har tenkt på selv... Det er sånn litt inspirert av "Bit for bit" på fredags-gullrekka, på en måte... Jeg lurer altså på om jeg heretter skal klare å blogge et innlegg med dagens ord hver dag, sånn "tilfeldig" puttet inn i teksten, liksom... (Markerer setningen med fiolett, da, i anledning advent...).

Men, men, over til noe helt annet...; Folk som ikke har annet å prate om, enn vindusvasken sin, kan jammen la være å si noe... Ikke sant? Det har jeg ment lenge... Og det har jeg hevdet høylytt, mange ganger, altså... Det må da jammen være mulig å konstruere et noe mer interessant samtaleemne, enn at kjøkkenskapene er ryddet og vasket...?

...Men gjett hva som skjedde i går kveld...? Under en ellers relativt intelligent samtale mellom mor og datter på msn, så jeg plutselig hva jeg hadde skrevet et par linjer ovenfor... Og gjett hva...? Jeg har blitt en av dem...! (...iiik!). Eller, rettelse; jeg holdt på å bli en av dem... Jeg blånektet, selvsagt, umiddelbart, og påsto hardnakket at det absolutt ikke var meg som hadde skrevet noe om glassdører og kjøkkenskap, og sånt... Neida, dette skyldtes nok noe kluss på linja eller virus eller en trykkleifdjevel eller noe sånt... Men det lukter godt på kjøkkenet i dag, da...

Og det lukter ikke bare grønnsåpe, bare så det er sagt... I går slo nemlig husmor-genet til for fullt, så i tillegg til bøtteballetten så stekte jeg prøve-cookies... "Prøve" fordi disse cookiene neppe kommer til å vare fram til jul... De var nemlig utsøkt vellykkede, faktisk er oppskriften en skikkelig innertier...

Derfor skal jeg bringe den fantastiske oppskriften videre i dette forum. Oppskriften har jeg ikke klekket ut selv, den kom nærmest rekende på en fjøl eller rettere sagt på posen til Cafe-bakeriets Original Coockies fra Sætre AS...

Ingredienser til 20 cookies (men lag for all del dobbel oppskrift med en gang);

• 140 g smør
• 130 g sukker
• 60 g havremel
• 240 g hvetemel
• 3 ss karamellsaus
• 3 ts bakepulver
• 1 eggeplomme
• 130 g lys sjokolade
• 130 g mørk sjokolade
• 45 g hasselnøtter
• 1/2 ts salt
• 0,3 dl vann

Metode;
Kjør sukker og smør i mixeren, tilsett mel, bakepulver, salt og la det surre til det blir en smuldrete deig (tørr), tilsett deretter eggeplomme, vann og til slutt hakket sjokolade (jeg brukte en lys og en mørk kokesjokolade) og nøtter. Kna sammen til en passe deig, lag en rull og putt i kjøleskapet en halvtimes tid. Deretter skjæres ca 1 cm tykke skiver som stekes i 15 min i 175 grader til de blir litt gyldne. Mmmm...

Etter et stekebrett eller nesten med slike cookies forble lukkekantene usydd...

I går; "trekk" og i dag "bilder"...

Hva blir det neste...? Nå er jeg ganske spent altså, hva skal jeg med disse ordene.?. I dag har jeg skjønt at ordene kanskje er viktigere enn sitatene... Så nå lurer jeg bare; Hva blir det neste...?...

Apropos bilder; i dag har jeg bare tatt ett eneste bilde, desverre et veldig uklart bilde, riktignok, men det skyldtes at det ble tatt kl 0830 og det var enda ikke lyst... Men greia eller historien er bedre enn bildet... Greia var altså at Sophie satt i toppen av naboens epletre (hun er de grå/hvite tette områdene midt i bildet), helt fullstendig musestille, i i hvert fall i 10-15 minutter... Naboen vår mater nemlig fuglene rikelig med solsikkefrø, så fuglene vimset omkring både tre og matfat, mens Sophie ventet tålmodig, hun også, på at maten skulle lande rett foran snuten hennes... Eller klørne...!

Det hører med til historien at innen det ble lyst i dag, så kom Sophie mjauende inn og forlangte alternativ mat, blåmeisjakten var mislykket...

...Og gjett hva det var...? ...Jo, det var en Julekalender...!

Plutselig i forrige uke kom en pakke i posten, og jeg rev den selvsagt opp umiddelbart... Man kan da ikke vente med sånt...? (Neida, jeg er slett ikke så tålmodig, men tvert i mot veldig nysgjerrig..., roen og selvbeherskelsen fra yoga-timene beholder jeg der, i yoga-timene...)...;

...Inni var en ny pakke, med åpningssperre 1. desember (!)..., pluss et flott inspirasjons-hefte som presenterer "Sting Art Quilt", og enda pluss et fint lite quiltet kort med God Jul-hilsen fra Merete...

Jeg har kost meg skikkelig med heftet, altså, det inneholder masse flotte bilder av quilter man bare kan drømme om, og i fantasien er jeg i ferd med å kreere noe flott og nyskapende jeg også...

Men; det holdt hardt å vente helt til den 1. med å åpne den hemmelige pakken, altså, det var skikkelig vrient... Nærmest umulig... Faktisk... Og jeg må vel krabbe til korset, da, ettersom min yngste tok meg på fersken i å åpne pakken søndag kveld (litt sent på kvelden, da, riktignok...), så må jeg jo innrømme det her, i full offentlighet... (Unnskyld Merete...)...

...Og inni var en julekalender....! Den er formet som en liten bok med en lomme per dag i 24 dager, og opp av hver lomme kommer en tråd festet i et hjerte... For å avsløre innholdet i lommene må tråden klippes eller hjertene løsnes... Herlig!

I morges etter vekkerunden her kastet jeg meg over kalenderen og åpnet / trakk ut lapp nummer 1; ...Og der sto det på den ene siden ett enkelt ord; "Trekk"...; og på den andre siden "De årene en kvinne trekker fra alderen, går ikke til spille. De blir lagt til andre kvinners alder. Diane de Poitiers".

Godt sagt..., og jeg mener da sitatet... Det aner meg at her vanker flere gullkorn og sitater i dagene som kommer... Om ordet på den andre siden betyr noe, gjenstår å se...

TUSEN TAKK Merete, dette var knallkoselig og morsomt!

Her i huset er tre andre julekalendre ferdige også, dvs yngstemann har åpnet sin første gave, eldstemann skal hente sin kalender snart, og den mellomste inneholder kun pakker fra den 19.-24., Catta kan jo gjette på hvor de andre pakkene er hen... (...og det er ikke så godt å vite, faktisk, Her Royal Post Service er desverre og litt utilsiktet medvirkende i å øke spenningen akkurat her...)... For øvrig er kalenderene brodert av Mormor...

For øvrig har jeg intensjoner om å lage en liten blogge-julekalender her i høyre marg, med filmsnutter og kanskje annet med julelukt, helt etter innfallsmetoden...

Oppdatering kl 1650; Jeg har oppdaget at julekalenderen jeg har fått av Merete har en tvilling...! Lurer på om det finnes enda flere???

Oppdatering igjen 2. des; Her er trillingen, og firlingen har jeg ikke helt sikkert lokalisert enda...