søndag 30. august 2009
Ain't no sunshine... Ikke noe solskinn. ..
... eller, jo... Solen skinte masse i går kveld da vi fikk kontakt på Skype...
fredag 28. august 2009
About umbilical cords and unclimbable mountains. Om navlestrenger og andre uoverstigelige fjell
I have, actually, not yet cut the umbilical cord.
Together with My Boyfriend, I have experienced miracels three times. Three times the stork has landed on our roof, and three times we have looked deeply into a newborn baby's eyes. Three times we have applauded when the kids have raised themselves on their own feet and walked alone, three times we have exulted proudly when they have learned how to bike, and three times we have breathed a sigh of relief when they have learned how to swim. And we have so far gone through three laps in kindergarten, three laps in primary school, and one and a third in high school...
I can see that the kids are growing. Not only in centimeters, but they are in fact gaining their own personal qualities, their own ethics and morals, and even getting their own cards for the coming political election in the post box. The oldest has already grown out of our adress, in fact several years ago, already. And, actually, number two is in this moment packing her suitcase...
Jeg har ikke kuttet navlestrengen. Enda...
Sammen med Kjæresten min har jeg opplevd tre mirakler. Tre ganger har storken landet hos oss og tre ganger har vi møtt blikket dypt der inne i nyfødte babyøyne. Tre ganger har vi applaudert når de har reist seg på sine to ben og vandret for egen maskin, tre ganger har vi jublet stolt når de har sluppet seg på sykkel, og tre ganger har vi trukket pusten og sukket lettet når de lærte å svømme. Og vi har vært igjennom tre runder i barnehagen og tre runder på barneskolen. Og så langt er tilbakelagt to runder på ungdomsskolen og en og en tredjedels på videregående...
Jeg ser at ungene skyter til værs. Ikke bare vokser de i centimetre, men de er jammen i ferd med å få både egne meninger, egne verdivalg og til og med egne valgkort i postkassen. Eldstemann har til og med vokst ut av adressen vår, og det for flere år siden. Og jammen er ikke nummer to i ferd med å pakke kofferten...
Together with My Boyfriend, I have experienced miracels three times. Three times the stork has landed on our roof, and three times we have looked deeply into a newborn baby's eyes. Three times we have applauded when the kids have raised themselves on their own feet and walked alone, three times we have exulted proudly when they have learned how to bike, and three times we have breathed a sigh of relief when they have learned how to swim. And we have so far gone through three laps in kindergarten, three laps in primary school, and one and a third in high school...
I can see that the kids are growing. Not only in centimeters, but they are in fact gaining their own personal qualities, their own ethics and morals, and even getting their own cards for the coming political election in the post box. The oldest has already grown out of our adress, in fact several years ago, already. And, actually, number two is in this moment packing her suitcase...
Jeg har ikke kuttet navlestrengen. Enda...
Sammen med Kjæresten min har jeg opplevd tre mirakler. Tre ganger har storken landet hos oss og tre ganger har vi møtt blikket dypt der inne i nyfødte babyøyne. Tre ganger har vi applaudert når de har reist seg på sine to ben og vandret for egen maskin, tre ganger har vi jublet stolt når de har sluppet seg på sykkel, og tre ganger har vi trukket pusten og sukket lettet når de lærte å svømme. Og vi har vært igjennom tre runder i barnehagen og tre runder på barneskolen. Og så langt er tilbakelagt to runder på ungdomsskolen og en og en tredjedels på videregående...
Jeg ser at ungene skyter til værs. Ikke bare vokser de i centimetre, men de er jammen i ferd med å få både egne meninger, egne verdivalg og til og med egne valgkort i postkassen. Eldstemann har til og med vokst ut av adressen vår, og det for flere år siden. Og jammen er ikke nummer to i ferd med å pakke kofferten...
And at this is the point, when I will explain this about the umbilical cords and unclimbable mountains. I can see that there are several advantages by the fact that the children leaps out of the nest and flies out in the world on their own wings, but it for sure is rather sad, also. And scaring. And most of all it is a sorce for worryings. Worryings from a mummy who not has yet cut the umbilical cord...
My common sence says that this is, ...well, common sence, actually. That this is smart, good, that this will give her a fantastic opportunity for development... That she will grow as a human, that she will come back with strengthened personality, lots of experience, joyful memories and of course language knowledge...
But, for a mummy with the umbilical cord intact, it is like an unclimbable mountain to put the worrying aside. They, the concerning thoughts, are zumming in my head all the time. They feel like a swarm of mosquitos attacing inside my cranium, and one thought is more dreadful than the other... Even if I with my common sence slap them away, they are coming back, humming... Will she get a good time, then? Will she be happy? Will it be as exciting as she dreams about, will it be as easy? What about school? The family? Her room? The neighborhood? The bed? The food? Will she be taken care of...?
... Og det er her jeg kommer inn på dette med navlestrenger og andre uoverstigelige fjell. For riktignok ser jeg at det er mange fordeler med at barna hopper ut av redet og flyr på egne vinger ut i verden, men jammen er det ganske vemodig også. Og skummelt. Og allermest er det kilde til bekymringer. Bekymringer fra en mamma som ikke har klippet navlestrengen enda...
Fornuften min sier at dette er, ...tja..., ja, fornuftig rett og slett. At dette er smart, lurt, at dette vil gi henne en fantastisk mulighet til utvikling... At hun vil vokse på det, at hun vil komme ut av det med styrket personlighet og masse erfaringer og gode minner og selvsagt språkkunnskaper...
Men, for en mamma med navlestrengen intakt, er det som et uoverstigelig fjell å legge bekymringene til side... De, bekymringstankene, surrer rundt i hodet stadig vekk. Det føles som en sverm av innpåslitne mygg der oppe i kraniet, og den ene tanken er eklere enn den andre... Selv om jeg og fornuften min slår dem vekk, kommer de surrende tilbake... Får hun det godt, da? Blir hun lykkelig? Blir det så spennende som hun ønsker seg, blir det så greit som hun ønsker seg? Hva med skolen? Familien? Rommet hennes? Nærmiljøet? Sengen? Maten? Blir hun tatt vare på...?
torsdag 27. august 2009
"-Mamma, har du sluttet å blogge, eller...?"
...Ehh, nei... Jeg har bare kontinuert strikkball-tilværelsen fra forrige uke på en måte, og gjort mye av masse og mindre av annet... Det sies jo at "å ha ferie er å gjøre andre ting", og analogt til dette mener jeg at man kan si at "å ha permisjon er å gjøre ting anderledes"... Så for eksempel er døgnrytmen nå mer tilpasset mitt naturlige B-vesen, og data plottes til den store gullmedalje om kvelden og litt om natten, og om morgenen nytes sengen, morgenkaffen og avisene, og resten av dagen har jeg gjort alle strikkballtingene mine...
Til Catta har jeg sydd en pose til ledninger (ladeledninger, koblingsledninger data-ipod-telefon osv). Først en som ble alt for liten, og deretter en som ble alt for stor:
Til Catta har jeg sydd en pose til ledninger (ladeledninger, koblingsledninger data-ipod-telefon osv). Først en som ble alt for liten, og deretter en som ble alt for stor:
Og jeg har strikket og tovet fire stk tøfler, det kan jo bli gulvkaldt i England om høsten, sikkert...
onsdag 19. august 2009
Kom arbeidslyst... og treng deg på, her skal du motstand finne...
Mandag var det slutt på ferie og slaraffenliv for denne gang og hverdagen begynte. I hvertfall begynte skolen, da, for dem som ikke er blant de utvalgte som fremdeles suser rundt og har sommerferie på overtid... Min bedre halvdel har vært i gang i flere uker allerede, med vanlig kontortid og vel så det, det er fantastisk så mye tid de regnskapsgutta bruker på noen tall... Jeg for min del, skal ha en anderledes hverdag, nå en stund framover. I fire måneder nå er det meningen nå at jeg skal tenke store tanker og skrive kloke ord...
Og slikt forplikter jo..., selvsagt. Det forplikter faktisk veldig. For det første er jo dette en helt unik mulighet til å endelig få ryddet litt opp i saker og ting både i hodet og i bokhyllene. For det andre er det veldig sikkert at det er lenge til en slik gylden sjanse igjen dumper ned i min vei, så muligheten må nå utnyttes maksimalt.
Nå er jeg på tredje dagen. Og jeg har gjort visse framstøt, faktisk... Jeg har både tenkt tanker og jeg har skrevet lister, og ikke minst; jeg har vært på jobben og spist lunsj og hatt et lite møte om noe av det jeg skal tenke mere på, og jeg har hentet x antall skjemaer hjem, som skal punsjes og analyseres og diskuteres og senere skal det kokes suppe på dette her og bli et foredrag og kanskje en artikkel, hvem vet...?
Men så var det arbeidslysten, da... Jeg har stort arbeidsbord, og mens ringpermene breier seg på ene siden, lokker stoffene på den andre siden...
...Og får jeg gjort noe da...? Helt ærlig talt, så flyr jeg som en strikkball fra det ene til det andre, om dagen, men får knapt tid til det å lande her på skrivebordet. Jeg innser at jeg er inne i en fase om dagen, der det er tusenogfjørten småting som skal ordnes og fikses og ringes til og leveres og kjøpes, før jeg kan få ro i sjelen til å sette meg ned i kaoset og lage et Excel-regneark og begynne apejobben, og i pausene har jeg tanker om å tegne mønster, klippe og sy en BjørnBorgpysjbuksekopi til Catta vår...
Og slikt forplikter jo..., selvsagt. Det forplikter faktisk veldig. For det første er jo dette en helt unik mulighet til å endelig få ryddet litt opp i saker og ting både i hodet og i bokhyllene. For det andre er det veldig sikkert at det er lenge til en slik gylden sjanse igjen dumper ned i min vei, så muligheten må nå utnyttes maksimalt.
Nå er jeg på tredje dagen. Og jeg har gjort visse framstøt, faktisk... Jeg har både tenkt tanker og jeg har skrevet lister, og ikke minst; jeg har vært på jobben og spist lunsj og hatt et lite møte om noe av det jeg skal tenke mere på, og jeg har hentet x antall skjemaer hjem, som skal punsjes og analyseres og diskuteres og senere skal det kokes suppe på dette her og bli et foredrag og kanskje en artikkel, hvem vet...?
Men så var det arbeidslysten, da... Jeg har stort arbeidsbord, og mens ringpermene breier seg på ene siden, lokker stoffene på den andre siden...
...Og får jeg gjort noe da...? Helt ærlig talt, så flyr jeg som en strikkball fra det ene til det andre, om dagen, men får knapt tid til det å lande her på skrivebordet. Jeg innser at jeg er inne i en fase om dagen, der det er tusenogfjørten småting som skal ordnes og fikses og ringes til og leveres og kjøpes, før jeg kan få ro i sjelen til å sette meg ned i kaoset og lage et Excel-regneark og begynne apejobben, og i pausene har jeg tanker om å tegne mønster, klippe og sy en BjørnBorgpysjbuksekopi til Catta vår...
tirsdag 18. august 2009
På'an igjen...
Hvor mange bøker binder man inn i løpet av tre barn og ti års grunnskole...?
Jeg har i hvert fall fått en god teknikk...
mandag 17. august 2009
Vandrehistorie 2: Æ, Ø, Å i utlandet
De særnorske vokalene æ, ø og å, kan av og til skape morsomme situasjoner og misforståelser. På en internasjonal kongress med mange tusen deltagere klang den amerikanske stemmen over høyttaler-anlegget:
"-Could dr. Ass and dr. Soreass please come to the information...?"...
(Alias dr. Ås og dr. Sørås)
"-Could dr. Ass and dr. Soreass please come to the information...?"...
(Alias dr. Ås og dr. Sørås)
lørdag 15. august 2009
Vandrehistorie 1: Språkmektig
Jeg vet ikke om historien er sann, men uansett er den ganske god..., i hvert fall for oss, som fomler litt i språkenes mysterier.
Det hevdes at hovedpersonen i historien var en av de berømte brødrene Ruud, altså en av de kjekke gutta med K på strikkegenseren, som hoppet så inn i granskaugen langt på ski i svunne tider. Han var høytidelig invitert av det amerikanske skiforbundet og skulle holde foredrag om skihoppenes hemmeligheter, med fokus på hva som var den egentlige oppskriften på å hoppe så langt og flott på ski...
Han sa; "-OK, guys... First of all, you need to make a big fart..." .
Det hevdes at hovedpersonen i historien var en av de berømte brødrene Ruud, altså en av de kjekke gutta med K på strikkegenseren, som hoppet så inn i granskaugen langt på ski i svunne tider. Han var høytidelig invitert av det amerikanske skiforbundet og skulle holde foredrag om skihoppenes hemmeligheter, med fokus på hva som var den egentlige oppskriften på å hoppe så langt og flott på ski...
Han sa; "-OK, guys... First of all, you need to make a big fart..." .
Ferien som var, fremtiden som kommer og visjonene som lever
Sånn... Det var det...
Da er sommeren over for i år. Rett og slett. Streken er satt, på en måte, sånn er det bare... Nå reiser vi hjem fra hytta, og etter dette blir det bare weekender, kanskje noen ovale riktignok, og kanskje en uke med dugnadsinnsats, særlig hvis vi finner ut av hvordan vi skal gjøre det, da, ut-eller ommbyggning, eller til våren, kanskje... Kanskje særlig det siste... Vi er nemlig spente på noen arkitekttegninger... Uansett , i hvertfall må båtene opp, og grillen må ned og kanskje jeg må male ferdig døra og vannbordene og såntno. Ellers er vi vel klare for høsten stort sett... Må tappe litt vann før det er tomt, bare...
Men nå er hyttelivet sånn på heltid slutt for i år... Riktignok måler badevannet fremdeles over 20 grader, men det skulle man jammen ikke tro når man ser at bjørnebærene bare så vidt har blitt nesten modne, og det er jammen ikke å overdrive, for tomatene, de er stadig få, grønne og knøttsmå... Men det hjelper ikke...Tiden har kommet, enten de har rukket å bli modne eller ikke...
For nå gidder jeg ikke mere. Dessuten er det jo et uomtvistelig faktum da, at skolen begynner mandag klokken 0900, vi har akkurat sjekket på nettet... Og strengt tatt har jeg ikke ferie mer, jeg heller. Fra 17. august, er ferien min faktisk slutt... Men dette er et anderledes-år, for meg. Jeg går (for første gang i mitt liv), direkte fra ferie og over i 4 måneders overlege-/studiepermisjon... Snakk om luksus...! For første gang på det jeg kan huske, betyr det at jeg i år ikke har hatt nedtelling av feriedager, eller -uker, hverken når jeg har solt meg eller når jeg har vært på joggeturer, jeg har rett og slett blåst den tellingen en laang marsj! ... For det har ikke betydd så mye i år... Ingenting! Denne høsten skal jeg selvsagt jobbe, men jeg skal ha en annen rytme, min rytme... Jeg skal jobbe sammen x antall ringpermer til noe som ser ut som, og kanskje er det også, en studie (eller to) og jeg skal sitte på hjemmekontoret og skrive foredrag til Oslo og Madrid... Men ingen skal mase på meg...
Men, denne sommeren har jeg altså ventet på sommervarmen fra nå av og helt siden slutten av den første uken i juli, eller omvendt, da den forsvant, synkront med at jeg begynte ferie, og enda har den ikke kommet tilbake for å bli. Den har stukket innom på små visitter, men faktisk kun ganske glimtvis, og stort sett truffet på de dagene jeg har vært i begravelser eller sykebesøk eller andre aktiviteter i samme vær-u-avhengige stil. Aktiviteter vi for øvrig har vært sjeldent ivrige på i år...
Så nå er det slutt. Nå er jeg kommet ut av være-på-hytta-og-dra-på-skjæret-og-nyte-varmen-moduset, der har vi foråvidt ikke vært engang, i sommer, bortsett fra at vi fikk en fantastisk Tislertur forrige uke og det blir vel med den, med mindre det skulle dukke opp en extrem indian summer... Nå, derimot, er jeg kommet i hjemme-sommer-med-terrasse-og-lyslykter-og-varmeelementer-modus, og jammen har jeg begynt på lure på om det ikke er lurt å bygge en aldri så liten utstue hjemmme, sånn som klimaet har blitt med tordenvær og regn hver kveld, da kan vi jo sitte ute og nyte det hele...?
Så i dag har jeg vært her og der på nettet og snappet masse ideer. Om utestue. De fleste ideene går på lekre zink-lyslykter, gardiner, puter, sengetepper (og jeg skjønner at man selvsagt må ha en seng i utestuen, og i denne parentesen må herved bemerkes at jeg allerede har en ekstra seng som sikkert passer i et hjørne og det blir sikkert ganske fint, og dessuten blir det bedre plass på arbeidsrommet mitt (dobbel agenda)!).
De færrste nettsidene jeg har gått innom går på selve byggingen av utestuen, konstruksjonen og takvinkelen og sånt. Desverre. Dumt synes jeg, eller feil nettsider... Uansett, Kjæresten er som tidligere nevnt et unikum som ukomplisert fyller handyman-begrepet fullt ut, så lenge jeg vet hva jeg vil ha. Og det vet jeg sikkert snart... Skal reise hjem og lage planer... Og jeg jo er for tiden i praksis hjemmeværende ortoped som forsker litt i ny og ne og særlig om natten, så på dagtid kan jeg jo snekre litt. Jeg synes byggeprosjekter med 4 tomm x 4 dimensjoner, skruer, vinkler, og sånt er ganske morsomt fritidstrøyte, og ok å gjøre og få gjort, ikke minst, så nå tror jeg snart vi har en plan.
Noen som ble sjokkert der ute nå? Sannsynligvis ikke, dere har jo visst det hele tiden...
Så da skal jeg bare avslutningsvis fortelle om vår søte nabo fru H, som ble så imponert da hun så meg håndtere et skrujern...
Fru H: "-Og så du klarer det og, du 9na, du er jammen flink...".
Jeg: "-Jammen, fru H, jeg bruker jo skrujern hver dag på jobben jeg...!"
Fru H:"- Du kan jammen tulle og tøyse du, var det ikke lege du var, da...?!?".
Da er sommeren over for i år. Rett og slett. Streken er satt, på en måte, sånn er det bare... Nå reiser vi hjem fra hytta, og etter dette blir det bare weekender, kanskje noen ovale riktignok, og kanskje en uke med dugnadsinnsats, særlig hvis vi finner ut av hvordan vi skal gjøre det, da, ut-eller ommbyggning, eller til våren, kanskje... Kanskje særlig det siste... Vi er nemlig spente på noen arkitekttegninger... Uansett , i hvertfall må båtene opp, og grillen må ned og kanskje jeg må male ferdig døra og vannbordene og såntno. Ellers er vi vel klare for høsten stort sett... Må tappe litt vann før det er tomt, bare...
Men nå er hyttelivet sånn på heltid slutt for i år... Riktignok måler badevannet fremdeles over 20 grader, men det skulle man jammen ikke tro når man ser at bjørnebærene bare så vidt har blitt nesten modne, og det er jammen ikke å overdrive, for tomatene, de er stadig få, grønne og knøttsmå... Men det hjelper ikke...Tiden har kommet, enten de har rukket å bli modne eller ikke...
For nå gidder jeg ikke mere. Dessuten er det jo et uomtvistelig faktum da, at skolen begynner mandag klokken 0900, vi har akkurat sjekket på nettet... Og strengt tatt har jeg ikke ferie mer, jeg heller. Fra 17. august, er ferien min faktisk slutt... Men dette er et anderledes-år, for meg. Jeg går (for første gang i mitt liv), direkte fra ferie og over i 4 måneders overlege-/studiepermisjon... Snakk om luksus...! For første gang på det jeg kan huske, betyr det at jeg i år ikke har hatt nedtelling av feriedager, eller -uker, hverken når jeg har solt meg eller når jeg har vært på joggeturer, jeg har rett og slett blåst den tellingen en laang marsj! ... For det har ikke betydd så mye i år... Ingenting! Denne høsten skal jeg selvsagt jobbe, men jeg skal ha en annen rytme, min rytme... Jeg skal jobbe sammen x antall ringpermer til noe som ser ut som, og kanskje er det også, en studie (eller to) og jeg skal sitte på hjemmekontoret og skrive foredrag til Oslo og Madrid... Men ingen skal mase på meg...
Men, denne sommeren har jeg altså ventet på sommervarmen fra nå av og helt siden slutten av den første uken i juli, eller omvendt, da den forsvant, synkront med at jeg begynte ferie, og enda har den ikke kommet tilbake for å bli. Den har stukket innom på små visitter, men faktisk kun ganske glimtvis, og stort sett truffet på de dagene jeg har vært i begravelser eller sykebesøk eller andre aktiviteter i samme vær-u-avhengige stil. Aktiviteter vi for øvrig har vært sjeldent ivrige på i år...
Så nå er det slutt. Nå er jeg kommet ut av være-på-hytta-og-dra-på-skjæret-og-nyte-varmen-moduset, der har vi foråvidt ikke vært engang, i sommer, bortsett fra at vi fikk en fantastisk Tislertur forrige uke og det blir vel med den, med mindre det skulle dukke opp en extrem indian summer... Nå, derimot, er jeg kommet i hjemme-sommer-med-terrasse-og-lyslykter-og-varmeelementer-modus, og jammen har jeg begynt på lure på om det ikke er lurt å bygge en aldri så liten utstue hjemmme, sånn som klimaet har blitt med tordenvær og regn hver kveld, da kan vi jo sitte ute og nyte det hele...?
Så i dag har jeg vært her og der på nettet og snappet masse ideer. Om utestue. De fleste ideene går på lekre zink-lyslykter, gardiner, puter, sengetepper (og jeg skjønner at man selvsagt må ha en seng i utestuen, og i denne parentesen må herved bemerkes at jeg allerede har en ekstra seng som sikkert passer i et hjørne og det blir sikkert ganske fint, og dessuten blir det bedre plass på arbeidsrommet mitt (dobbel agenda)!).
De færrste nettsidene jeg har gått innom går på selve byggingen av utestuen, konstruksjonen og takvinkelen og sånt. Desverre. Dumt synes jeg, eller feil nettsider... Uansett, Kjæresten er som tidligere nevnt et unikum som ukomplisert fyller handyman-begrepet fullt ut, så lenge jeg vet hva jeg vil ha. Og det vet jeg sikkert snart... Skal reise hjem og lage planer... Og jeg jo er for tiden i praksis hjemmeværende ortoped som forsker litt i ny og ne og særlig om natten, så på dagtid kan jeg jo snekre litt. Jeg synes byggeprosjekter med 4 tomm x 4 dimensjoner, skruer, vinkler, og sånt er ganske morsomt fritidstrøyte, og ok å gjøre og få gjort, ikke minst, så nå tror jeg snart vi har en plan.
Noen som ble sjokkert der ute nå? Sannsynligvis ikke, dere har jo visst det hele tiden...
Så da skal jeg bare avslutningsvis fortelle om vår søte nabo fru H, som ble så imponert da hun så meg håndtere et skrujern...
Fru H: "-Og så du klarer det og, du 9na, du er jammen flink...".
Jeg: "-Jammen, fru H, jeg bruker jo skrujern hver dag på jobben jeg...!"
Fru H:"- Du kan jammen tulle og tøyse du, var det ikke lege du var, da...?!?".
onsdag 12. august 2009
Tea time
"-Hva slags te vil du ha, Mamma?"
"-Jeg vil ikke ha te, jeg".
"-Har du satt på tevann til meg, da? Tusen takk".
"-Jo vær så god, men nei, jeg har ikke det, var det ikke du som satte på?"
"-Neeii... Men det koker nå...?!"
Mohaha, spooky...
"-Jeg vil ikke ha te, jeg".
"-Har du satt på tevann til meg, da? Tusen takk".
"-Jo vær så god, men nei, jeg har ikke det, var det ikke du som satte på?"
"-Neeii... Men det koker nå...?!"
Mohaha, spooky...
tirsdag 11. august 2009
To blog or not to blog
Innimellom lurer jeg på om det er dumt å ha en blogg. Eller om det er smart...
Den gangen min blogg bare var en bitteliten spire i zyberspace, hadde jeg intensjoner om at den skulle være hemmelig, anonym, og jeg skulle være in cognito, 9na skulle være mitt pseudonym. Ingen i min ikke-virtuelle verden skulle vite om den. I mitt Smutthull ville jeg skrive små epistler om ting og tang, av overfladisk eller dypere karakter. Navnet ble valgt fordi jeg trodde bloggen skulle være et smutthull fra virkeligheten, et kammers med låst dør, der fargeskala og tonevalg ikke gjenspeilet noe annet enn det jeg ville at skulle gjenspeiles.
Ganske snart skjønte jeg at zyberspace er fullstendig gjennomsiktig, intet kan skjules. Det finnes ikke noe lukket kammers. Jeg oppdaget at min bloggspire vokste i rekordfart med både grener og røtter som strekker seg tredimensjonalt på kryss og tvers i verdensveven, og som kryssbinder seg med andre voksende grener. Og jeg skjønte at man ikke trenger å være særlig kløpper hverken på tastene eller på html-koder eller hva det nå heter alt sammen, for å kunne surfe seg direkte fra bloggen og inn i de delene av livet mitt som ikke er særlig mye omtalt i Smutthullet, og vise versa selvfølgelig...
Hvis man lister seg litt rundt i Zyberspace med nette tastetrykk, kan man enkelt suse inn på sider med informasjon som i utgangspunktet burde være rimelig uinteressant for allmennheten, slik som mine mellomtider på Birken 2003, powerpoint presentasjoner om meniskforskning, skattelister... Dette er vel for så vidt offentlig informasjon, uansett interessegehalt... Verre er det jo hvis man er så uheldig at man har noen gode (u)venner, som har lagt ut og tagget bilder, som man kanskje selv ikke synes er av det mest flatterende slaget...
Så hva gjør det da, om folk som leser bloggen min vet hvem jeg er, hva jeg jobber med, hvor fort jeg syklet fra Rena til Lillehammer? Sannsynligvis spiller akkurat det ingen rolle overhodet. Egentlig. Men det er klart at eventuelle potensielle arbeidsgivere kan google meg og finne ut at jeg i fritiden strikker oppvaskkluter og steker blåbærpannekaker... Og so what? Jeg antar at det ikke sjokkerer nevneverdig. Tvert i mot, kanskje det virker positivt...?
Jeg blogger, altså er jeg.
Den gangen min blogg bare var en bitteliten spire i zyberspace, hadde jeg intensjoner om at den skulle være hemmelig, anonym, og jeg skulle være in cognito, 9na skulle være mitt pseudonym. Ingen i min ikke-virtuelle verden skulle vite om den. I mitt Smutthull ville jeg skrive små epistler om ting og tang, av overfladisk eller dypere karakter. Navnet ble valgt fordi jeg trodde bloggen skulle være et smutthull fra virkeligheten, et kammers med låst dør, der fargeskala og tonevalg ikke gjenspeilet noe annet enn det jeg ville at skulle gjenspeiles.
Ganske snart skjønte jeg at zyberspace er fullstendig gjennomsiktig, intet kan skjules. Det finnes ikke noe lukket kammers. Jeg oppdaget at min bloggspire vokste i rekordfart med både grener og røtter som strekker seg tredimensjonalt på kryss og tvers i verdensveven, og som kryssbinder seg med andre voksende grener. Og jeg skjønte at man ikke trenger å være særlig kløpper hverken på tastene eller på html-koder eller hva det nå heter alt sammen, for å kunne surfe seg direkte fra bloggen og inn i de delene av livet mitt som ikke er særlig mye omtalt i Smutthullet, og vise versa selvfølgelig...
Hvis man lister seg litt rundt i Zyberspace med nette tastetrykk, kan man enkelt suse inn på sider med informasjon som i utgangspunktet burde være rimelig uinteressant for allmennheten, slik som mine mellomtider på Birken 2003, powerpoint presentasjoner om meniskforskning, skattelister... Dette er vel for så vidt offentlig informasjon, uansett interessegehalt... Verre er det jo hvis man er så uheldig at man har noen gode (u)venner, som har lagt ut og tagget bilder, som man kanskje selv ikke synes er av det mest flatterende slaget...
Så hva gjør det da, om folk som leser bloggen min vet hvem jeg er, hva jeg jobber med, hvor fort jeg syklet fra Rena til Lillehammer? Sannsynligvis spiller akkurat det ingen rolle overhodet. Egentlig. Men det er klart at eventuelle potensielle arbeidsgivere kan google meg og finne ut at jeg i fritiden strikker oppvaskkluter og steker blåbærpannekaker... Og so what? Jeg antar at det ikke sjokkerer nevneverdig. Tvert i mot, kanskje det virker positivt...?
Jeg blogger, altså er jeg.
mandag 10. august 2009
Litt sommer
Så kom sommeren tilbake på en liten snarvisitt, da...
Og jammen fikk vi tur til Tisler i år likevel...
Og vi var invitert til gode venner på sjøkreps, yummi...
Og jammen fikk vi tur til Tisler i år likevel...
Og vi var invitert til gode venner på sjøkreps, yummi...
tirsdag 4. august 2009
Om været
Sakset fra msn:
Storesøsteren min sier:
når vi kom utaskjærs så sjøen snill ut. den virket sliten og dønningene var ekle...
9na sier:
sliten sjø???
Storesøsteren min sier:
veldig kvalm
9na sier:
morsomt uttrykk; sliten etter stormen?
Storesøsteren min sier:
den ble vel sliten av all den jobben den hadde gjort i stormen
9na sier:
jaha..
og vinden, den var litt sliten og slapp den også?
Storesøsteren min sier:
heldigvis
9na sier:
jeg håper skyene og regnet blir så slitne snart at de går og legger seg
Storesøsteren min sier:
her har vi sol
Altså, det gjelder å slite ut sjøen og vinden og regnet og skyene, for da kommer finværet.
Storesøsteren min sier:
når vi kom utaskjærs så sjøen snill ut. den virket sliten og dønningene var ekle...
9na sier:
sliten sjø???
Storesøsteren min sier:
veldig kvalm
9na sier:
morsomt uttrykk; sliten etter stormen?
Storesøsteren min sier:
den ble vel sliten av all den jobben den hadde gjort i stormen
9na sier:
jaha..
og vinden, den var litt sliten og slapp den også?
Storesøsteren min sier:
heldigvis
9na sier:
jeg håper skyene og regnet blir så slitne snart at de går og legger seg
Storesøsteren min sier:
her har vi sol
Altså, det gjelder å slite ut sjøen og vinden og regnet og skyene, for da kommer finværet.
Inkonsekvens
Jeg var opptatt med morgen- (ehh, formiddags-) kaffe og surfing på nett etter middagsideer, inspirert av Petunia. Tiger kom sprettende, stolt og glad, og malte høylytt... Jeg strakte ut hånden for å klappe henne på hodet, men bråstoppet da jeg høret et beklemt ynkelig lite "pip"...
Jeg: "-Næmmen Tiger, da, hva har du gjort...?! Ta med den der ut igjen og slipp den før du har ødelagt den helt...!"
Rett skal være rett, Tiger er en dyktig jeger. Hun fanger smådyr både med og uten vinger, stadig vekk. Yndlingsretten er nok blåmeis, men en rødstrupe som denne er visst heller ikke å forakte. Familiekjær og omsorgsfull som hun er, tar hun gjerne med seg fangsten hjem for å dele med flokken sin (=oss...). Vi er nok ikke like entusiastiske som henne, faktisk synes vi det er litt ekkelt... Stakkars pipende småkrek, som ofrer livet for at kattepusen skal få seg en munnfull eller to... Verden er brutal... Ganske skrekkelig faktisk...
Disse tankene og refleksjonene svirret gjennom min hjerne synkront med at den lille Eee'n min fremdeles hadde følgende middagsforslag fra Liv på skjermen sin;
Dette må være inkonsekvens i praksis...
Jeg: "-Næmmen Tiger, da, hva har du gjort...?! Ta med den der ut igjen og slipp den før du har ødelagt den helt...!"
Rett skal være rett, Tiger er en dyktig jeger. Hun fanger smådyr både med og uten vinger, stadig vekk. Yndlingsretten er nok blåmeis, men en rødstrupe som denne er visst heller ikke å forakte. Familiekjær og omsorgsfull som hun er, tar hun gjerne med seg fangsten hjem for å dele med flokken sin (=oss...). Vi er nok ikke like entusiastiske som henne, faktisk synes vi det er litt ekkelt... Stakkars pipende småkrek, som ofrer livet for at kattepusen skal få seg en munnfull eller to... Verden er brutal... Ganske skrekkelig faktisk...
Disse tankene og refleksjonene svirret gjennom min hjerne synkront med at den lille Eee'n min fremdeles hadde følgende middagsforslag fra Liv på skjermen sin;
Dette må være inkonsekvens i praksis...
mandag 3. august 2009
Trening
Etter noen uker på hytta, selv med innlagte joggeturer med tindebesstigning (Ravneberget) og ditto kantarellturer, er det, etter bestigning av badevekten, et høyst nødvendig onde å stramme inn både livreimer og treningsrutiner...
Men i dag rakk jeg ikke Elixia... Rett og slett... Dette dels på grunn av bil som ikke virket helt som jeg skulle ønske (jeg kjører ikke Boble 1967, tenk, i hvertfall ikke når den er så vrien å få i revers), og dels på grunn av regn som strømmet i store strømmer (det er ikke all right å sykle i monsunregn), og dels på grunn av en redningsvest og en mobiltelefon som minstemann hadde glemt igjen da han var på besøk på Sørlandet... Det siste gjorde at jeg avtalte henting, mens jeg enda trodde jeg hadde bil, men som gjorde at jeg gikk i regnet, da jeg innså at monsunen var for sterk til å sykle (i hvert fall motstrøms). Og en times gange (med klissvåt tung dongeribukse) er jo også ok trening, er det ikke...
Jeg (stadig litt skuffet over meg selv fordi jeg ikke kom meg på trening i dag): "-.., er det et godt tegn, at jeg er litt støl i (...kremte...) setemuskulaturen...? Det tyder vel på at jeg tross alt har trent beina littegrann idag...?".
Catta, min datter; "Jada, det er det... Og at jeg er littegranne stiv i skuldrene, det tyder vel på at jeg har trent littegranne på pc'en i dag...?".
Jeg antar at det trener magemusklene littegranne å le så masse av Catta som jeg gjør...
Men i dag rakk jeg ikke Elixia... Rett og slett... Dette dels på grunn av bil som ikke virket helt som jeg skulle ønske (jeg kjører ikke Boble 1967, tenk, i hvertfall ikke når den er så vrien å få i revers), og dels på grunn av regn som strømmet i store strømmer (det er ikke all right å sykle i monsunregn), og dels på grunn av en redningsvest og en mobiltelefon som minstemann hadde glemt igjen da han var på besøk på Sørlandet... Det siste gjorde at jeg avtalte henting, mens jeg enda trodde jeg hadde bil, men som gjorde at jeg gikk i regnet, da jeg innså at monsunen var for sterk til å sykle (i hvert fall motstrøms). Og en times gange (med klissvåt tung dongeribukse) er jo også ok trening, er det ikke...
Jeg (stadig litt skuffet over meg selv fordi jeg ikke kom meg på trening i dag): "-.., er det et godt tegn, at jeg er litt støl i (...kremte...) setemuskulaturen...? Det tyder vel på at jeg tross alt har trent beina littegrann idag...?".
Catta, min datter; "Jada, det er det... Og at jeg er littegranne stiv i skuldrene, det tyder vel på at jeg har trent littegranne på pc'en i dag...?".
Jeg antar at det trener magemusklene littegranne å le så masse av Catta som jeg gjør...
Abonner på:
Innlegg (Atom)