Øyeblikket

Hver gang jeg er hos tannlegen, lover jeg meg selv å bli flinkere til å bruke tanntråd, heretter... Hver gang jeg er i begravelse, lover jeg meg selv å bli flinkere til å sette pris på øyeblikket, på hverdagen, på dem jeg har rundt meg og som jeg er så glad i...

Derfor var det godt å komme tilbake på hytta i dag, og ta fram pc-knøttet, strikketøyet, den nye krimboken, og nyte øyeblikket... Og nyte Kjæresten min...

Skjæbnens rolle i Smutthullet

Jeg tror skjæbnen spiller en rolle... Når jeg har skrevet side opp og side ned og utlevert både det ene og det andre og virkelig satset både omdømme og det som verre er... Og når jeg da trykker på "publisere-knappen", og intet skjer, bortsett fra at jeg detter av hyttenettet og alt er slettet...

Da er det skjæbnen som spiller en rolle, en englevakt-rolle, en beskyttende rolle... Som hindrer meg i å publisere noe jeg ikke ville ha godt av.... at dere leser...

Norge i et rekeskall

Jeg er en innflytter. Eller egentlig er jeg noe enda verre; jeg er en hytteturist. Eller rettere sagt, jeg er faktisk for en badegjest å regne, for det er det sånne som meg blir kalt her omkring.

Og for en sånn som meg, kan det jo være en relativt tvilsom beskjeft å stikke nesen fram, tråkke ut i salatfatet, og så videre, og gå på lokalrevy... Man vet jo aldri når lokalhumoren slår til og vipper en av pinnen... Plutselig hyler alle av en vits om arrogante Oslofolk, diger båt, skjær og så videre, og der sitter man og har en følelse av at man har dotti i dike* på godt fredrikstadsk.

Men vi gjorde det likevel vi, vi tok sjansen og gikk på revy... Og revyen var bra. Ille** bra... Den ertå lesæ skakka***, hælle måne****, jeg ble helt øm i smilemusklene mine jeg... Fredrikstadguttane boblet over av positiv energi i varmen (puh!, det var det eneste negative, at det manglet litt luft...) og dro oss med i lokale sketsjer om Olga Bangs danseskole, lærer Bø på Sejersten barneskole, og Stabburet-Nilsen som tjente penger som gress men som ikke kunne prosentregning. Enda morsommere var vitsingen om svineinfluensa og andre influensaer, og taket på Båthusteateret løftet seg nesten da gullfiskinfluensaens alter ego ble introdusert. For hårsåre badegjester var det befriende lite harselas på vår bekostning, derimot følte vi oss faktisk inkludert i det gode selskap...

Og jeg fikk et nytt yndlingsuttrykk. Jeg samler jo på sånne, sånne små artige ordsammenstillinger, ordblomster, omskrivninger og sånt... Og mitt nye ordspill er tatt fra revyen, og favner den følelsen jeg har, både i forhold til revyen i seg selv, og i forhold til denne dumme greien rundt badegjester og skikkelige folk.... "Dette er Norge i et rekeskall... ", og det tolkes herved som "alle er inkludert"...!

Ref. ordliste sakset fra FB noen år tilbake:
* = metafor for å ha begått et feiltrinn
** = forsterker etterfølgende adjektiv
*** = er til å le seg skakk av
**** = uttrykk for glede/overraskelse

Hvis månen var en pannekake...

...hadde Stillhetens hav vært cirka i midten av melissirkelen som er litt nedenfor til høyre for den store ansamlingen av blå- og bringebær...

Ja, ja, jeg gir opp...

Nå har jeg sittet her og forsøkt lenge å skrive et filosofisk innlegg om små og store forskjeller i verden, ...men har jeg fått det til...?

Nei. Enten blir urettferdighetene for store, eller forskjellene for små, og når alt koker ned, har jeg intet fornuftig å si, når jeg har fått tenkt på det en stund...

Derfor går jeg ut og plukker blåbær i stedet. Det er enkelt. Det er

...bare blåbær...

Om hummer og kanari

Eller om hobbyprosjekter og familieliv... Først; Stekt selvfisket makrell til frokost, kan det bli bedre...?

Så; Jeg er i gang med hobbyprosjekter...! Jeg liker (...og jeg har sagt det før) egentlig ikke å fylle huset med alt mulig dilldall og patchworkting overalt og heklede gardiner og selvlagde lampeskjermer... Tenk deg bare sånne dorulldukker, kan du tenke deg noe verre...? Huffameg... (Frysning...) Say no more... Littegranne håndarbeide er fint, men skrekk og gru om det blir alt for mye av den slags... Men derfor et dilemma; det er jo såå morsomt å lage Tildaer og puter og greier, men hvor i all verden skal man gjøre av dem...? Det er jo begrenset hvor mye man kan gi bort, også, kanskje andre liker enda mindre enn meg å ha masse greier rundt om kring...? Derfor er min greie å lage ting som blir brukt opp..., ganske enkelt... Altså, blir slitt ut... Altså sånt som tepper, sokker, kluter, younameit... Og nå, mens jeg ferierer uten vaskemaskin, har jeg kommet på en genial ide om å lage en skittentøypose...! Kult eller?!? (Tja... Ingen trenger svare på det der...det er da grenser?).

Og fra det ene til det andre, her i huset har vi en ivrig fotograf... Som har et yndlingsmotiv... Gjett hva... Sånn ser minnebrikken ut når jeg må tømme den... (For dem som ikke har briller, det er katter, katter og bare katter på 100 bilder cirka...).

Forresten er fotografen i skikkelig skrivesperremodus om dagen, derfor få blogginnlegg, hun tenker bare en ting, og det er ikke gutter, det er nemlig Isle of Wight, og hun gruegleder seg... (Og jeg også, gruer i hvert fall...).

Og så, til dette blogginnleggets høydepunkt...! (Trommevirvel...!). Vi var altså på "Harry Potter og Halvblodsprinsen" i går, og jeg gir den terningskast 5... Men det var ikke poenget, poenget var, at da jeg satte meg ned i stol nummer 7 på rad 7, i sal 2 i Fredrikstad Kino, skjønte jeg at jeg de siste årene sikkert har vært på flere flyturer enn kinoturer... For... Jeg fant ikke sikkerhetsselen...!

Hvor ble tiden av

Plutselig har det gått en uke, gitt...

Merkelige greier... Her på hytta går tiden i rykk og napp. Først går den sakte, og vi har all verdens av den, av tiden altså, og vi rekker det utroligste. Vi rekker å både rydde og vedlikeholde litt, dra på handle-, fiske- og joggeturer, bade, spise deilig mat, spille monopol og se filmer.

Så når man liksom har landet og nyter feriedagene og slapper av i kropp og sjel, går plutselig tiden fryktelig fort, og uten at man har merket det, har det helt av seg selv gått mange dager uten at man egentlig har rukket noe særlig mer enn å stå opp, smøre et knekkebrød, forberede middagen, og legge seg igjen...

Og så kommer overskuddet, initiativene, energien til å finne på ting.

Det er ferie det.

Tiger er kommet...

...men Kjærezten har dratt igjen... Altså; Tiger var ikke tilstede da vi skulle dra på sommerferie sist fredag, hun var vel ute på vift eller noe... Og Kjærezten var jo heller ikke tilstede, han sier han holder på med halvtårsoppgjør, dag etter dag etter dag... Altså reiste mor i huset, tenåringene og to kattedamer på ferie sist fredag, uten den siste kattedamen, uten Kjærezten og uten eldstemann, som jo har flyttet ut for lenge siden, så det siste var vel ikke så rart... På søndag dukket han plutselig opp, eldstemann altså, da yngstemann og jeg kom fra mislykket fisketur, altså den turen da vi ikke fikk fisk men mistet ankeret, og det var hyggelig, å få besøk av eldstemann altså,... Og i går dukket Kjærezten opp med Tiger, ganske misfornøyd i buret sitt stakkar, Tiger altså, ikke Kjærezten, men det skyldes at det stakkars dyret ikke kan kjøre bil uten å bli bilsyk... Og i morges stakk Kjærezten tilbake til halvårsoppgjøret sitt...

Men Tiger er her... Her sitter hun glad og fornøyd og studerer kokebøker med sommerens kulinariske overraskelser, glad og mett i magen sin etter noen osteskiver...

For øvrig er dette et godt bilde å se når ungene har vært på fisketur alene...

Se torsken, se torsken

Nei, da... Det ble ingen torsk men det ble jammen tre bittesmå hvittinger, en passe stor hvitting, to makreller, en stor sandflyndre vi kastet uti igjen pluss en virkelig diger sjøørret! Vekt har vi ikke på hytta, desverre, men vi har tommestokk, og vidunderet målte hele 45 cm fra nese til hale.

I dag blir det stekt hvitting og makrell til frokost og grillet ørret til middag, dvs stekingen av fisken er selvsagt avhengig at strømmen kommer tilbake etter det tordenværet vi akkurat nå har smellende og gnistrende rundt ørene... (Jammen bra vi har laptop og telefon med batteri...!) For øvrig må bemerkes at matrosen på bildene over her var den som fikk alle fiskene mens en tålmodige mammaen så på at han fisket i drøyt to timer...

For er det ikke det ene så er det det andre, og er det ikke dreggen som sitter fast så er det fiskesnøret... Historien er altså at da jeg kastet uti for andre gang, altså rett etter start, fikk jeg et napp, et kjempe-napp... Det virkelig dro der nede, napp-napp-napp, fra side til side... Men jeg sto på mitt og holdt igjen det jeg kunne, og vips...!... så sto jeg der med et røket fiskesnøre... Og da vi dro opp dreggtauet etter avsluttet fisking, satt krokene virret rundt tauet, og inni vasen var en lang (10 cm) rosa pigg, utseende a la kongekrabbe-bein eller noe i den gaten... Men ettersom kongekrabben neppe har inntatt Hvaler-skjærgården enda, lurer jeg på hva i all verden slags udyr dette kunne være... Som sagt, det er zkumle zaker på havzens bunn...

Zkumle zaker på havzens bunn

Apropos gårsdagens fisketur... Det var noe jeg ikke fortalte...

Vi slet littegrann med å få feste for dreggen, faktisk, ikke noe uvanlig egentlig, vi er vel belemret med den slags, det er ikke alltid lett det der (med eller uten flytetau, Jan...)... Men etter fjerde forsøk satt vi der da, og fisket, på stedet hvil, tatt GPS og landemerker i betraktning... Og da vi skulle dra, satt jammen dreggen fast, ja... Veldig fast... Kjempefast...! Like fast som den gang Kjærezten (med z ettersom jeg zavner ham, han er jo gressenkemann og sliter med halvårsoppgjør...) og jeg hektet oss fast på strømledningen mellom Hovedøya og Nakholmen, den gang vi hadde tresnekke i Paddehavet og en båt som lakk som en sil... Da satt vi fast da, men ettersom Kjærezten er sterk, veldig zterk, og veldig zta, kom nesten strømledningen opp i snekka, faktisk, og i hvert fall ble resultatet at vi hektet av ankeret og durte av gårde, før noen så oss...

OK, tilbake til fokus... Da vi skulle dra hjem i går, satt altså dreggen fast... Veldig fast, faktisk... Etter at matrosen og jeg hadde mobilisert alle krefter vi hadde og nesten dratt akterenden på båten ned i havet, og etter å ha forsøkt å bakke båten og gå fra sidene og allting, og etter å nesten å ha dratt opp noe stort og lyst opp av havet (zkummelt...! Hva var det...? Kunne det være en strømkabel, ikke merket på sjøkartet, kunne det være en mine fra krigens dager, kanskje det var et lik...?...) besluttet matrosen og jeg å slippe hele dreggen med alt ned i havsens bunn... Og det gjorde vi... Hele tauet også, ettersom vi ikke hadde med kniv... ("Trenger ikke kniv på fisketur Mamma, jeg knekker nakken på dem...")

Men i dag, på Biltema, angret jeg litt... For tauet alene kostet nesten 500 kr, og i tillegg kom ny dregg pluss ny kjetting pluss to sånne dingser man kobler i mellom som jeg ikke vet hva heter...

Men er man sjøkaptein må man regne med litt svinn når man drar på fisketurer... Vi fikk ikke fisk, men jeg er ganske sikker på at vi nesten fikk et vraket kjøleskap på kroken...

Uten mat og drikke duger fisken ikke

I dag har den yngste tenåringen og hans mor vært på fisketur... Og det må nevnes at vi er et godt team, han og jeg, våre egenskaper utfyller hverandre... Jeg kjører båten, (offisielt), fordi jeg er gammel nok, og han legger til brygga, (uoffisielt), fordi det er han som klarer det, og jeg vil presisere; han greier det perfekt, trass i strømmer og bølger på tvers lander han enkelt båten eksakt 20 cm fra bryggekanten... Rett og slett fullstendig ubegripelig for meg, som fremdeles parkerer båter på samme måte som jeg lukeparkerer biler (men det kan jeg altså)... Og for dem som ikke har prøvd, kan jeg avsløre i forbifarten det er visse forskjeller i fysiske egenskaper mellom vann og asfalt... Nok om det...

Vi dro altså på fisketur... Og vi hadde med fisk... Og denne agnsilden var den eneste fisken vi så...

Bortsett fra fisken vi så på ekkoloddet da... I følge elektronikken vrimlet det visstnok av fisk der nede , på 11,5 meter. Etter alt å dømme var de sannsynligvis av den sjenerte typen, for de ville slett ikke opp i dagslyset, men spiste seg fornøyde og mette av agnen der nede i dypet...
Legg for øvrig merke til vanntemperaturen, da, 23,8 grader er ikke verst...

Etter et par timer med fiskeforing ga vi opp prosjekt fisketur og slo oss til ro med at fisken nok vokser seg enda større etter at vi har foret den med en halv boks agnsild... Den eneste som fremdeles trodde på fangst var denne optimistiske karen som ventet tålmodig på fiskerester i to timer, uten å få så mye som en agnsild...