Søndagen kom og gikk..., vi fant sommer koteletter i fryseren og skjenket et glass vin til... Jobb i morgen klokken 07.30...
...Mañana...
søndag 21. juni 2009
Kunne ikke reise fra dette...
Søndagen kom og gikk..., vi fant sommer koteletter i fryseren og skjenket et glass vin til... Jobb i morgen klokken 07.30...
...Mañana...
onsdag 17. juni 2009
Svinemelding # 2
Svinet er overvunnet... Eller rettere sagt viruset da, uansett om det var en fjern slektning av svineinfluensavirus eller ikke... Uansett, det er herved bevist at det hjelper å blogge litt, for straks sytingen ga gjenklang over internett, følte jeg meg uovertruffent mye bedre... Neste gang venter jeg altså ikke fire dager ;)
Hurdalsrosene startet blomstringen i går, det vil altså si, at de er ferdige i morgen cirka, eller kanskje i overimorgen, hvis det ikke blåser for mye... De er vakre og dufter herlig, men de kan absolutt ikke skryte på seg å være særlige standhaftige...
Hurdalsrosene startet blomstringen i går, det vil altså si, at de er ferdige i morgen cirka, eller kanskje i overimorgen, hvis det ikke blåser for mye... De er vakre og dufter herlig, men de kan absolutt ikke skryte på seg å være særlige standhaftige...
tirsdag 16. juni 2009
Føler meg grisete...
Det kom over meg egentlig allerede på lørdag... Det begynte altså i det små, det var så vidt jeg merket det faktisk, men jeg begynte å lure litt etter at jeg hadde tutlet meg gjennom ukens gressklipp og årets general-innsats mot det ivrige grønne ugresset som jeg ikke husker navnet på akkurat nå (fordi jeg er helt bomull i hodet)...
For det begynte altså med bitte litt hodepine, sånn midt på ettermiddagen liksom (og det syntes jeg var litt uvant egentlig), og jeg følte ganske mer sliten enn jeg synes jeg skulle være, etter et par timers innsats i hagen...(men kondisen er kanskje heller ikke hva den var, eller skulle vært...?). Etterpå ballet det på seg med tetthet i pappen (enda tettere enn vanlig skulle jeg tro mine barn ville si), ømme muskler, sår hals og rennende nese. Og øyne. Rennende altså. Øyne. (Jeg må skyte inn her at jeg lett lar meg engasjere av både triste filmer og barn i 17. mai-tog, men ingen av delene preget min lørdag...).
Dessuten fikk jeg, ikke til å forglemme faktisk, ganske håpløst irriterende anfall av nysing... (Det er faktisk ikke grenser hvor dumt / teit / irriterende man kan nyse, ...i hvert fall hvis man har tenåringsbarn...). Og jeg nyser enda...Men jeg har holdt stand. Nesten. Jeg har forskanset meg med nesespray og paracetamol, jeg har holdt pusten på jobben, vært min dynes bestevenn i fritiden og prøvd å dressere virusene mine til å holde seg for seg (oss) selv og ikke replikere i øst og vest og blant kolleger og familiemedlemmer. Og har det hjulpet...?
Tja, jeg hadde nær sagt "atsjo...!", jeg vet ikke... Etter feiring av skolens 150 årsbursdag har jeg nå gått i eksil i vannsengen, men jeg hører at nede i første etasje er det ett stykk familiemedlem til som har begynt å nyse...
Jeg mistenker at et ørlite snev av svineinfluensaen har landet... (...Ehh..., nøff?).
For det begynte altså med bitte litt hodepine, sånn midt på ettermiddagen liksom (og det syntes jeg var litt uvant egentlig), og jeg følte ganske mer sliten enn jeg synes jeg skulle være, etter et par timers innsats i hagen...(men kondisen er kanskje heller ikke hva den var, eller skulle vært...?). Etterpå ballet det på seg med tetthet i pappen (enda tettere enn vanlig skulle jeg tro mine barn ville si), ømme muskler, sår hals og rennende nese. Og øyne. Rennende altså. Øyne. (Jeg må skyte inn her at jeg lett lar meg engasjere av både triste filmer og barn i 17. mai-tog, men ingen av delene preget min lørdag...).
Dessuten fikk jeg, ikke til å forglemme faktisk, ganske håpløst irriterende anfall av nysing... (Det er faktisk ikke grenser hvor dumt / teit / irriterende man kan nyse, ...i hvert fall hvis man har tenåringsbarn...). Og jeg nyser enda...Men jeg har holdt stand. Nesten. Jeg har forskanset meg med nesespray og paracetamol, jeg har holdt pusten på jobben, vært min dynes bestevenn i fritiden og prøvd å dressere virusene mine til å holde seg for seg (oss) selv og ikke replikere i øst og vest og blant kolleger og familiemedlemmer. Og har det hjulpet...?
Tja, jeg hadde nær sagt "atsjo...!", jeg vet ikke... Etter feiring av skolens 150 årsbursdag har jeg nå gått i eksil i vannsengen, men jeg hører at nede i første etasje er det ett stykk familiemedlem til som har begynt å nyse...
Jeg mistenker at et ørlite snev av svineinfluensaen har landet... (...Ehh..., nøff?).
mandag 15. juni 2009
En observasjon
Jeg har observert, at jo mer absurde mine innlegg er, jo mindre kommentarer får jeg på dem...
Nøklevann, oktober 2008
Nøklevann, oktober 2008
lørdag 13. juni 2009
Er drømmer bobler?
En vakker varm sommerdag var vinduet på kontoret mitt slått helt opp, og de stygge institusjonsgardinene viftet litt sånn romantisk passe i den milde brisen. Jeg sto i vindusåpningen og konverserte en hyggelig person, som sto utenfor, ved sykkelstativene. Plutselig, slik plutselig som det bare skjer i drømmer, hadde det dannet seg en lang kø av folk bak denne personen. En lang rekke med en broket forsamling mennesker, og ingen av den var særlig tålmodige...
Den første i køen ville ha pølse med lompe, og jeg fordi jeg var redd det hele ble pinlig for ham, fordi det var så totalt feil, hvisket jeg diskret til ham at dette ikke var en pølsekiosk. Den neste i køen hadde ikke hørt dette, og ble faktisk ganske hissig da jeg ikke ville servere ham heller. Jeg hevet stemmen og forklarte at dette var et sykehus og ikke et gatekjøkken. Den neste i køen tok poenget på sett og vis, og forsøkte deretter kverulerende å argumentere seg til en resept i samme slengen i stedet for en pølse, ettersom han hadde brukt så lang tid i køen uten at jeg hadde informert om at han sto på feil sted. Den neste i køen hadde automatisk rullestol og denne var innrettet med et slags katapultsete, eller i hvert fall med en slags kran a la en truck, slik at hun kom helt opp i vinduskarmen og stirret på meg og lurte på hvordan i all verden jeg (på vegne av sykehuset) kunne tro at hun som satt i rullestol kunne spise pølser med så masse kalorier og palmeolje og transfettsyrer... Nestemann i køen kastet seg på misnøyen og presiserte indignert at sykehuset heller ikke var tilrettelagt for rullestolbrukere. Jeg stotret og mente at det var det jo, men da jeg snudde meg (og så med røntgenøyne tvers i gjennom bygningen) så jeg at han hadde rett, for midt i veien sto en container med byggematerialer som ganske snart skulle heises opp på sykehustaket for sommerens reparasjoner...
På en måte innså jeg at dette var absurd, at det egentlig var ganske komisk og fornøyelig med alle disse misfornøyde og hissige menneskene i køen, som misforsto og trodde mitt kontorvindu var vekslesvis en pølsekiosk eller et informasjonskontor... Jeg fniste for meg selv, og hevet blikket over menneskemassen. Langt der bak så jeg en svenske med hvit vaskehatt, fiskestang og gummistøvler... Han kranglet seg fram til vinduet og ropte "Fisk i øgonkroken...!, fisk i øgonkroken...!"... Jeg var et øyeblikk inne på kartet over Hvalerskjærgården og fikk det ikke til å rime; det finnes nemlig et sted der nede, men det heter jo ikke Øyekroken, det heter Ørekroken, og dessuten er det helt usannsynlig at det finnes fisk der inne på den gjørmete grunna... Men så kom jeg tilbake til virkeligheten, altså drømmens virkelighet, og skjønte at svensken hadde fiskekrok i øyet og måtte geleides til Legevakten i den gamle delen av det andre sykehuset...
...Og deretter brast boblen, drømmeboblen.
Den første i køen ville ha pølse med lompe, og jeg fordi jeg var redd det hele ble pinlig for ham, fordi det var så totalt feil, hvisket jeg diskret til ham at dette ikke var en pølsekiosk. Den neste i køen hadde ikke hørt dette, og ble faktisk ganske hissig da jeg ikke ville servere ham heller. Jeg hevet stemmen og forklarte at dette var et sykehus og ikke et gatekjøkken. Den neste i køen tok poenget på sett og vis, og forsøkte deretter kverulerende å argumentere seg til en resept i samme slengen i stedet for en pølse, ettersom han hadde brukt så lang tid i køen uten at jeg hadde informert om at han sto på feil sted. Den neste i køen hadde automatisk rullestol og denne var innrettet med et slags katapultsete, eller i hvert fall med en slags kran a la en truck, slik at hun kom helt opp i vinduskarmen og stirret på meg og lurte på hvordan i all verden jeg (på vegne av sykehuset) kunne tro at hun som satt i rullestol kunne spise pølser med så masse kalorier og palmeolje og transfettsyrer... Nestemann i køen kastet seg på misnøyen og presiserte indignert at sykehuset heller ikke var tilrettelagt for rullestolbrukere. Jeg stotret og mente at det var det jo, men da jeg snudde meg (og så med røntgenøyne tvers i gjennom bygningen) så jeg at han hadde rett, for midt i veien sto en container med byggematerialer som ganske snart skulle heises opp på sykehustaket for sommerens reparasjoner...
På en måte innså jeg at dette var absurd, at det egentlig var ganske komisk og fornøyelig med alle disse misfornøyde og hissige menneskene i køen, som misforsto og trodde mitt kontorvindu var vekslesvis en pølsekiosk eller et informasjonskontor... Jeg fniste for meg selv, og hevet blikket over menneskemassen. Langt der bak så jeg en svenske med hvit vaskehatt, fiskestang og gummistøvler... Han kranglet seg fram til vinduet og ropte "Fisk i øgonkroken...!, fisk i øgonkroken...!"... Jeg var et øyeblikk inne på kartet over Hvalerskjærgården og fikk det ikke til å rime; det finnes nemlig et sted der nede, men det heter jo ikke Øyekroken, det heter Ørekroken, og dessuten er det helt usannsynlig at det finnes fisk der inne på den gjørmete grunna... Men så kom jeg tilbake til virkeligheten, altså drømmens virkelighet, og skjønte at svensken hadde fiskekrok i øyet og måtte geleides til Legevakten i den gamle delen av det andre sykehuset...
...Og deretter brast boblen, drømmeboblen.
fredag 12. juni 2009
tirsdag 9. juni 2009
Oss mammaer i mellom
Sophie og jeg har en ting felles... Vi har unger som roter... Mine slenger om seg med klær, sko, bøker og ting-og-tang, hennes slenger om seg med tørrfor...
For Sophies to døtre spiser ikke pent av skålen.
Og derfor må Sophie rydde opp og spise det som ligger rundtomkring, før hun kan spise det som er oppi...
Og så blir det mye mer ryddig og ordentelig med en gang..., sånn som mammaer liker...
For Sophies to døtre spiser ikke pent av skålen.
Og derfor må Sophie rydde opp og spise det som ligger rundtomkring, før hun kan spise det som er oppi...
Og så blir det mye mer ryddig og ordentelig med en gang..., sånn som mammaer liker...
Jeg føler meg som en avblomstret tulipan
Vårslappheten har tatt meg. Eller, rettere sagt; sommerslappheten, kanskje... Eller, tja, kalenderen til tross... Det er jo ikke helt sommertemperatur, da, i hvert fall ikke hele tiden... Selv om solen glimter til mellom vindkastene og regnbygene... Men uansett, jeg er altså ganske slapp...
Jeg føler meg rett og slett demotivert som bare en ungdomsskoleelev kan være, etter at standpunktkarakterene er fastsatt, og det likevel er 11 skoledager igjen før sommerferien. Jeg føler meg som om jeg har løpt en halvmaraton og akkurat har kommet over målstreken der oppe på en fjelltopp, og på andre siden av streken er bare et slags antiklimaks, et tomrom med grå venteromsvegger og smakløse kneippbrødskiver.
Ferie, sommer, og sol vinker uendelig langt der borte i det fjerne, som et eller annet Soria Moria, men det er fremdeles 3 og en halv uke eller 3 og en halv blåne før vi kommer fram...
Ikke gidder jeg trene, ikke gidder jeg klippe gresset, ikke gidder jeg støvsuge, ikke gidder jeg en gang tenke på hva vi skal ha til middag... Og ikke gidder jeg nesten å blogge...
Jeg føler meg som en avblomstret tulipan... Jeg trenger en ompotting...?!
Jeg føler meg rett og slett demotivert som bare en ungdomsskoleelev kan være, etter at standpunktkarakterene er fastsatt, og det likevel er 11 skoledager igjen før sommerferien. Jeg føler meg som om jeg har løpt en halvmaraton og akkurat har kommet over målstreken der oppe på en fjelltopp, og på andre siden av streken er bare et slags antiklimaks, et tomrom med grå venteromsvegger og smakløse kneippbrødskiver.
Ferie, sommer, og sol vinker uendelig langt der borte i det fjerne, som et eller annet Soria Moria, men det er fremdeles 3 og en halv uke eller 3 og en halv blåne før vi kommer fram...
Ikke gidder jeg trene, ikke gidder jeg klippe gresset, ikke gidder jeg støvsuge, ikke gidder jeg en gang tenke på hva vi skal ha til middag... Og ikke gidder jeg nesten å blogge...
Jeg føler meg som en avblomstret tulipan... Jeg trenger en ompotting...?!
torsdag 4. juni 2009
Som tatt ut av min verden...
...bortsett fra at det er mannen i huset hos Zits som ikke skjønner seg på fjernkontrollene...
(Klippet fra Aftenposten 4.juni 2009.)
(Klippet fra Aftenposten 4.juni 2009.)
onsdag 3. juni 2009
Dumme dumme dumme... / It's a man's world...
Jeg liker ikke å være hjelpeløs... Jeg liker å kunne fikse ting selv... Jeg er rett og slett en sånn type dame som liker å være litt selvstendig :) Jeg liker riktig nok å være feminin, men ikke sånn hjelpeløs feminin ;) Jeg liker at kjekke menn åpner døren for meg, jeg liker at de skyver meg foran seg... Og jeg liker at de åpner ølboksen for meg, at de fikser den håpløse bokseåpneren, at de skifter dekk på bilen, at de bærer de tyngste posene og at de ordner opp når kloakkpumpen i kjelleren går tett...
Og; ...jeg liker å kunne slå på tv'en selv...
...men jeg lurer faktisk på om gutta får 5 ekstra vekttall på skolen i følgende fag; "Hvordan tåkelegge av-og-på-funksjonen for kvinnelige individer"...?!?
Og; ...jeg liker å kunne slå på tv'en selv...
...men jeg lurer faktisk på om gutta får 5 ekstra vekttall på skolen i følgende fag; "Hvordan tåkelegge av-og-på-funksjonen for kvinnelige individer"...?!?
mandag 1. juni 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)