I hereby declare...

...the summer for opened...!

The bees, dumbledores and flies are humming and buzzing...

The spanish marguerits and herbs are planted in the pots...

The sun is shining and it is not the slightest chilly at the terrace...

A spider has made its web in the out door shower and is waiting for the dinner to arrive...

...And I am waiting for my family to arrive but there are traffic jams all over... So I guess I can spend an hour ore two walking in the woods before preparing the dinner with white vine, shimps and mussels...

Til dere der hjemme...

..fra meg her på hytta... Sånn ser det ut etter at sofaene er montert...

Lyspærer og andre lyse hoder

Catta trengte fem stk 40 W mignonlyspærer til akvariet sitt. Vi var på Rimi, og jeg sa; "OK, løp og kjøp", men de hadde altså ikke flere igjen.

I bilen kom vi på at pannekakerøre også krever egg, hvilket vi jo ikke hadde, og stoppet derfor på Bunnpris. Catta fikk penger, og stakk inn for å handle... Ved retur til bilen spurte jeg: "-Hadde de lyspærer..., kanskje det til og med lønner seg å kjøpe det her ...?". Hun:"-Ja, men de kostet faktisk kr. 3.20 mer enn på Rimi, da". Hmm, tenkte jeg, det var jo rart, harmonerte ikke med min oppfatning om prispraksis i dagligvarebransjen... Før jeg fikk tenkt ferdig tilføyde hun: "-Men så var det to i hver eske, da"...

Jeg: "-Jammen, hvor mange var det i hver eske på Rimi, da?"... Hun:"-Det vet jeg jo ikke, de hadde jo ikke flere igjen...!".

Aha...

Det går trill rundt med selvbetjening

IKEA har funnet opp hjulet. Eller, les; IKEA har funnet opp hvordan det skal gå rundt... Altså i betydning hvordan det skal gå rundt for kundene, alternativt i betydning hvordan møbelsenteret skal gå rundt, uten ansatte. Man kan tolke det som man vil. Men uansett, man skal ikke se bort i fra at konsekvensen på lang sikt kan bli at møbelsenteret til slutt vimer rundt sin egen akse, uten både betjening og kunder...

For, for kundene går det nå snart trill rundt... Og det fordi man må gå rundtomkring og fikse allting selv, uten hjelp fra de ansatte. IKEA har nemlig rendyrket sporten "selvbetjening" i ytterste konsekvens... Hør bare her;

For å ta det hele fra starten, så må jeg begynne med IKEAs geografiske forhold, altså ikke sentrenes plassering på verdenskartene, riktignok, men geografien internt i selve møbelforretningen. For hvis man skal finne fram der, er det etter min erfaring nødvendig med både GPS, kompass og kart... Og kart finnes jo, i hyller her og der, med stiplet gangvei, som går rundt... Så hvis man etter et par omdreininger har flaks og til slutt lykkes med å lokalisere den avdelingen man egentlig hadde et ærend i, og deretter bestemmer seg for en sofa eller to, må man vime rundt et par sykluser til for finn en ansatt. Og for å bli innvilget audiens hos en slik sjeldenhet, må man vente i kø mens klokken tar en runde eller to, for køen er lang og spørsmålene er mange... Og dessuten har det våknet en liten spire av en tvil i meg i dag; Skjønner egentlig svensker norsk?!?

Men, den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves. Og dette møtet, dette lille minuttet, denne kontakten med en IKEA-ansatt, viser seg faktisk å være et viktig, nærmest et magisk øyeblikk... For denne lille stunden, viser seg å utgjøre absolutt det eneste punktet, på hele IKEA-handleturen, der man nødvendigvis har kontakt med en IKEA-medarbeider, over hodet...

For heretter er man overlatt til seg selv... Fra det øyeblikket man står der med reservasjonslappen i sin svette hånd, er resten av IKEA-besøket helautomatisert..., det vil si med totalitær selvbetjening, altså kjemisk fritt for kontakt, mellom betjening og kunder. (... Nesten).

Med lappen i hånden strever vi oss fram etter kartets omdreininger, rundt mellom kjøkkenskap, baderomsinnredninger, dobbeltsenger og bokhyller, inntil man finner trappen ned til første etasje, og der til slutt stoffavdelingen gjemt mellom lamper, kopper, stearinlys, billedrammer, kleshengere og flyttekartonger i alle størrelser. Man finner fram den stoffrullen man liker, selv, klipper av en passe bit, selv, veier den og setter på prislapp, selv...

Deretter, etter nye runder geleidet av kart og piler på gulvet, finner man til slutt kassen... Les; Selvbetjeningskassen... For man må selv finne en strek-kodeleser, selv scanne inn sofalappen, dra bankkortet (heldigvis selv) og til slutt printe ut kvittering, ...selv..., uten den minste hjelp fra betjeningen...

Deretter vimer man litt lamslått over til "Hjemtransport"-avdelingen, som man finner etter en runde gjennom matvareavdelingen. Svensken bak disken var nok mer kroat enn smålending, i hvert fall skjønte han ikke problemet med tre timers fri utlån av henger når det var to timer hver vei til hytta. Dette viste seg forsåvidt ikke å bli et problem uansett, for da vi skulle levere hengeren etter fem timer, kunne polakken som kvitterte hengeren for levert, sikkert hverken svensk, norsk, eller klokken... Og ikke brydde han seg en aldri så liten tøddel en gang , for at hengeren var full av emballasje-plast og -kartong... (Og vi slapp straffegebyr for å låne mer enn tre timer).

Vel, tilbake til etter at man har kvittert ut hengeren, da innser man at en oppkvikkende softis og brus i kafeen kanskje er en smart ide i forhold til at bevare sindets munterhed, fritt etter Freia... Altså handler man, og får utdelt et tomt pappglass og en tom iskjeks... For man skal selv, selvsagt, i denne IKEA-idyllen, selv fylle brusglasset i automaten, og selv fylle softisen i kjeksen...

Med is i magen og hengeren på bilen jakter vi etter våre nyanskaffede Ektorpsofaer. Jeg blir pekt til høyre, "der får du informasjon"... Jeg finner ingen disk, men finner derimot en IKEA-dame (talar ni alla svenska?), og jeg sa:"-Hvor er soffaene våre...?"...Hun, litt undrende (over disse rare norrbaggarane); "-Aaa, du måste ju allra først bestemma deg før hva du ønskar då..."... Jeg: "-Jeg ønsker ikke, jeg har ønsket ferdig, jeg har bestilt, jeg har betalt og nå vil jeg hente"... Hun: "-Hvarfur sa du inte det med en gong då?"... Jeg: "-Hmfr..." (Det vil si, egentlig sa jeg ikke det, men under overflaten var det ca sånn..."-#¤%&@"..., og over overflaten kom det ut sånn; "-Eh..., jeg mente hvor finner vi sofaene våre nå, etter at vi har både bestilt og betalt?"...). Svaret kom kjapt; "-Då befinnar dom seg på lagret, forstås..." (Glimrende...)... Jeg: "Aha...?... Og hvordan kommer de til oss...?"...

Svaret lød merkelig, selv etter selvbetjenings-stoffveing og selvbetjenings-softis og selvbetjeningskasse, og selv funnet veien gjennom labyrinten av et varehus... Svaret var nemlig; "Du finner kartor øver der, sjalve, det er jatteenkelt at finna fram...".

Ok, vi kjørte (selv) og fant fram selv, og lastet inn sofaene selv, og kjørte selv gjennom halvannen time rushkø, deretter to timer E6 og deretter bar vi våre nyanskaffede (selv) de siste bratte meterene til hytta...

En liten pinsenøtt i denne sammenheng er som følger (og jeg nevner bare dette som et kuriosum, som bevis for at det kan gå litt rundt for IKEA også)...; "Når 4 kolli, altså 1 stk 3-seter, 1 stk 2-seter og et trekk til hver av dem, i følge salgsnotaen, veier 99,2 kg, og trekkene ikke veier særlig mye, og 2-seteren skryter på seg i følge merkelappen å veie 60 kilo.... Hva veide da 3-seteren...?"... Altfor mye, spør du meg, jeg har fingre på høyde med leggene, føles det som.

Men når sofaene skal monteres ferdig...? Neste helg, av oss selv, hvis noen lurte... Hvis vi da ikke har surra oss bort og det har gått fullstendig trill rundt.

Hvem vil ha?

Den som først sender meg en norgespakkeeske størrelse medium (35,0 x 30,0 x 10,0 cm), får tilsendt disse bøkene så fort som Posten kan bringe dem;

Jeg var nemlig medlem i en hobbybokklubb for noen år siden... Mange av bøkene har blitt blant mine beste nattbordsvenner, men noen har jeg aldri hatt helt sansen for... Så de er nærmest ubrukte... Men kanskje noen der ute i Bloglandia er interressert i å male på ting og tang, lage dørskilt, blomsterdekorasjoner, decoupage eller filting???

Postadressen min får du oppgitt hvis du legger igjen mailadressen din i kommentarfeltet her.

One millimeter a day / En millimeter om dagen

Here is the proof; Anders, 13 years old, has grown 17 millimeters in 18 days, that makes nearly one millimeter a day...

Her er beviset; Anders, 13 år, har vokst 17 millimeter på 18 dager, det blir nesten en millimeter om dagen...

I didn't know this was at all physiologically possible, but I have done the measuring myself... And this for sure explains his huge apetite; sandwiches, milk, biscuits and when he is asked what he would like for dinner, his answer is nearly always "steak and baked potato"... And it explains his knee pain during night, it is reasonable that the growth plates in the tibiae is vulnerable when exposed to all this growth hormones and recently gained muscle forces...

Jeg visste ikke at det var fysiologisk mulig, i det hele tatt, jeg, men jeg har altså målt selv... Og dette forklarer i hvert fall hans enorme apetitt; brødskiver, melk, kjeks, og når han blir spurt hva han har lyst på til middag, svarer han nesten alltid "biff og bakt potet"... Og det forklarer hans knesmerter om kvelden, ikke rart Schlattersen blomstrer, vekstsonene i leggbena er sikkert følsomme for cocktailen av veksthormoner og stadig sterkere muskelkrefter...



Here is my growing hero finishing his home work, a presentation about "Skateboarding". Internet is necessary also in our summer cabin, when deadlines for school work is in holidays.

Her er min voksende helt mens han gjør ferdig leksene, en presentasjon om "Skateboarding". Internett er en nødvendighet også på hytta, når innleveringsfristene er i helgene.

Sukkertøy / Candy for the eye...

I oktober, da min verden var oppoverbakke, plantet jeg tulipaner i lange baner... Og fikk "kjøttkaker" (sånne gnagsår som vi hadde da vi turnet i skranken) i hendene etter spaden... Men, nå, derimot, synes jeg det var en god investering, selv om gressklippingen har blitt et slalomrace mellom tulipanklynger...

På den annen side, med fem nye kilo tulipanløk i plenen hver høst, vil vi om noen år slippe å klippe plenen fullstendig...

Last October, when my life felt like a steep up-hill, I planted tulips all over... And I got huge sores in my hands, after the spade. Nevertheless, now I think it was worth the struggle, although cutting the lawn is like a slalomrace between groups of tulips...

On the second thought, with five more kilos of tulip onions every year, in a few years there, is no lawn to cut at all...

Down under...

Early this morning I performed a really dirty job... The punishment for pouring out the baby with the bathing water, or pouring the bucket with dirty water in the toilet, with the cleaning cloth still inside, is that the sewage pump is stucked...

And this is exactly what had happened last night... So when my boyfriend's taxi had arrived on our doorstep at 0540 a.m., his refreshing message to me when kissing me goodbye was: "I think the sewage pump is stucked, dear...".

Still in bed, I figured out three alternative approaches; 1) resist using washing mashine, shower, toilet or water at all, for two days, and pray to God for no rain showers, until mr. handyman returns from Stockholm or Copenhagen or where-ever his job took him today, or 2) get a plummer (which I presume is troublesome, difficult, expensive and in fact I have no opportunity to stay home from work waiting...), or 3) fix it myself...

Still sleepy, I considered approach number 2 was no alternative, and because rain drops already were plunging against the roof, approach number 1 was also nothing more to think about. So; approach 3: First; downstairs to the basement, then struggle to move away things like the high pressure washer (so this is where it was hidden, I had wondered about that...), electrical tools, paint boxes and so on... Next; unscrew four bolts in the concrete lock, then lift the lid vertically (1 square meter metal-and-concrete, at least 5 cm thick = pretty heavy, in fact pretty too heavy, and the manouver was not at all possible to preform according to orthopaedic surgeons or physiotherapist's advises for avoiding back pain, believe my words...). Then balancing the concrete lock against the hot water tank, praying it would not fall down on me. Next; open the polypropylene lock, and then the beauty appeared: A one meter deep septic tank with pipes and suction pump and a mixture of sewage and lots of objects not to be named...

Telephone to my boyfriend sitting in the airport bus: Me: "Where is the entrance to the suction pump, then...?". He: "Under the pump, in the middle, on the lowest part, on the bottom...". Me: "But, how can I see if there is something stuck down there, then...?". He: "You can not see it, you have to feel it...". (I have to specify this; He said I had to feel with my hands on the bottom surface in a one meter deep septic tank...). He: "And you must switch off the electric circuit first, otherwise the pump can start when you are lying down there...". OK... Because the lamp in the basement is on the same electric circuit as the sewage pump, I had to work in darkness... My experience is in fact that this made the situation a little better, because sewage does feel a little better against the body when one can not see it. And as my daughter said yesterday in a different situation; "Unpleasent odours are stronger when light is on...". I pretended to believe it.
So, I put on rubber gloves that was far too short, went to the business and felt something soft far down there. And I managed to worm it out, millimeter by millimeter.

Mission accomplished! The suction pump made a heavenly sound, and I spent half an hour in the shower with Jif cleaning cream and a nail brush...

...og helt nederst underst innerst...

Grytidlig i dag har jeg gjort en skikkelig møkkajobb... Straffen for å vaske huset, eller straffen for å helle ut vaskevannet, med vaskekluten oppi, i do, er at kloakkpumpen går tett...

Og det gjorde den i natt... Så da Kjærestens taxi til flybussen sto klar klokken 0540, var den oppfriskende beskjeden sammen med hade-kysset at "Pumpen er tett, jenta mi..."... Så da var det å velge ett av tre alternativer; 1) la være å bruke vann og satse på at det ikke regner i to dager til Kjæreste-handy-mannen kommer tilbake fra Stockholm eller Køben eller hvor det var han skulle, eller 2) skaffe rørlegger (og det er sikkert både plundrete og dyrt og jeg har jo ikke tid til å være hjemme og vente og alt det der) eller 3) fixe selv...

Jeg var altfor trøtt til å overhodet vurdere alternativ 2, og ettersom regnet trommet på taket allerede, var alternativ 1 også relativt lite å tenke på. Altså; alternativ 3: Først ned i kjellerboden, så ut med høyttrykksspyler (var det der den var...?, det har jeg lurt litt på, ja...), driller, malingsbokser og sånt, deretter skru opp fire bolter i sementlokket, så løfte opp lokket (1 m2 sement minst 5 cm tykt = ganske tungt, ganske for tungt faktisk, og manøveren lot seg ikke utføre i en ryggbesparende stilling for å si det sånn), deretter opp med glassfiberlokket, og herligheten åpenbarte seg; En 1 meter dyp kum med rør og pumpe og kloakkvann pluss diverse unevnelige objekter.

Telefon til Kjæresten på flybussen: Jeg: "Hvor er innsuget til pumpen da...?". Han: "Helt nederst under pumpen i midten". Jeg: "Jammen hvordan kan du se om det er noe der da?". Han: "Du kan ikke se det, du må kjenne etter...". (Jeg må presisere, altså kjenne etter med hånden nede i 1 meter dyp kloakk-kum...). Han: "Og du må skru av sikringen først, ellers kan pumpen gå mens du ligger nedi der...". Ok, ettersom lyset i boden går på samme kurs som pumpen, ble det altså mørkt. Det gjorde saken bittelitt bedre, min erfaring er faktisk at kloakk kjennes litt bedre ut mot kroppen når man ikke ser den... Og som min datter uttalte i går, i en litt annen sammenheng; "Lukt er sterkere med lyset på...". I hverfall lot jeg som.

Så jeg tredde på gummihansker som selvsagt var for korte, lot det stå til og kjente noe mykt der nede underst innerst. Som jeg etterhvert klarte å lirke ut, litt etter litt.

Oppdrag utført! Pumpen brummet salig, og jeg dusjet leenge med Jif skrubbekrem og neglebørste...

Oppeognede uteoginne

I går tok jeg et tak i hagen... Klipte gresset (det var det letteste), lukte bedene (litt her og der i hvertfall, les; det verste...), pottet om litt stemor som hadde vokst ut av pottene sammen med påskeliljene (særlig påskeliljene var ferdige for i år på en måte...) , ryddet i drivhuset (herregud det er sååå mye ugress der, det kreves minst utgraving og nedlegging av duk og ny jord og greier, og det har jeg slett ikke gjort, enda, dessuten var det minst ti -10- tigersnegler der, æsj...), og jeg klipte druestokkene (sikkert feil årstid).

I dag har jeg støvsuget og vasket og tørket og gnukket i 1. etasje (trenger vel ikke utdype i detalj), samt ristet og pusset og hengt opp og tatt ned diverse greier her og der, særlig vaskerommet da, selvsagt (som om det var en bombe...). (Vaskerommet er mitt Sisyfos arbeide, jeg skjønner ikke hvordan folk kan ha ryddige vaskerom...?)

Så spørsmålet er nå; hvordan unngå at alle hybelkamelene ( de er langt overvokste det stadiet som kan kalles kaniner) krabber (krabber kameler, eller galopperer de...?) opp trappen fra kjelleren (der det bor to stk barn, og en hififreak av en pappa og av og til en utflyttet sønn, jeg trenger maybe ikke si mer...?), og opp i stua, eller ned fra 2. etasje (der resten av kamelflokken mesker seg)(inkludert symaskinen, da, den er en støvprodusent)..., for ikke å snakke om gressklippet fr a i går, hvordan unngå at det krabber opp hagetrappen og inn i stua...?

Vanntette skott?

Hvor tar de det fra...?

De som nå venter et blogginnlegg om familiære metrologiske forhold (ref. gårsdagens innlegg), må vente enda litt til, det kommer i hvertfall ikke i dag. Vi får se om et slik innlegg plutselig en vakker dag åpenbarer seg som ugress dukker fram under vårsnøen, eller noe i den gaten, eller var det hundemøkk, kanskje, som dukker opp...? I vår hage er det mer ugress, enn hundemøkk, heldigvis, og kattene våre gjør businessen et annet sted, forhåpentligvis ikke i naboens hage / blomsterbed...

Men det var altså hverken meterologi eller vårfenomener jeg skulle blogge om i dag. I dag har jeg nemlig tenkt litt... Og etter endel funderinger spurte jeg Catta; "Hvor tar de det fra, da...? Hvordan skaffer man 4,7 millioner??". Hun, prompte; "Man kan jo selge en nyre..."....! ...Hmm..., noen ganger lurer jeg på hvordan den jenta er skrudd sammen..., hvor tar hun det fra? Etter å ha grublet litt på dette merkelige svaret, måtte jeg trekke pusten og realitetsorientere og informere om at nyrer på svartebørsen fra India selges for usle 20 000 kroner og enda mindre.

Så hvor tar man 4,7 millioner fra? Det finnes selvsagt løsninger; 1) man vinner i tipping eller 2) man arver en ukjent onkel eller (tristere) annen familie med penger på bok, eller 3) man selger firmaet sitt eller 4) tar ut utbytte av ubegripelig størrelse eller 5) man får en gullkantet fallskjerm eller noe i den dur..., eller 6) det utføres visse økonomiske håndgrep jeg overhodet ikke har innsikt i, muligens noe i grå kulør...

Ingen av disse tingene er meg nært forestående etter mine beregninger, så for så vidt trenger jeg ikke bekymre meg hverken for at nybygget i havgapet er i feil farge, at det ikke er veiforbindelse, at det blåser svinaktig der, eller at noen andre kanskje byr enda høyere enn taksten...

Det er enkelte ting...

...som egentlig er bygget opp rundt et ganske enkelt prinsipp..., hvis man bare hadde husket på det...

Men det er det som er problemet, nemlig, at det er så skrekkelig vanskelig å huske på hvor enkelt det egentlig er, av og til, liksom..., altså når hormontåka senker seg, og det samtidig stormer i diskusjonsvindkastene, og slengkommentarer og mer reflekterte argmenter hagler rundt ørene som lyn og torden... Eller hvordan det var (lyn hagler neppe, og ikke torden heller, men poenget er vel der likevel...) Uansett, ettersom jeg nå har viklet meg inn i en slags meterologisk/familiærkommunikasjons-koalisasjon, burde jeg kanskje være mer åpen for å se litt solskinn midt oppi det hele...? Jo...? Jeg kan jo ikke si nei, da, men unnskylder meg med at det er ekstremt dårlig sikt her inne i hormontåkedotten min... Jeg prøver faktisk litt selektivt syn her innenfra dotten, overser det uvesentlige liksom.. Og nå lurer jammen på om ikke hørselen avtar litt også i neste runde..., man vet jo aldri... Blir det for vanskelig bruker vi knappen overfor...

Til alle som tror jeg er bloggeavtagende må jeg si at jeg tror ikke det...! Jeg lurer faktisk på, om ikke et eget blogginnlegg dedikert familiens meterologiske klima ganske snart vil bli publiseret på en blogg nær deg. Altså følg med, følg med...