onsdag 29. april 2009
søndag 26. april 2009
Innetidenes begrensning
I disse lyse vårkvelder er det der med innetider et relativt begrep når hormonene spruter og fuglene kvitrer...
Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av Zits-stripene... Faktisk tror jeg vår familie har vært mal for, eller inspirasjon for, forfatterene av Jeremy & co, for dette er faktisk som klippet ut av vår hverdag...
Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av Zits-stripene... Faktisk tror jeg vår familie har vært mal for, eller inspirasjon for, forfatterene av Jeremy & co, for dette er faktisk som klippet ut av vår hverdag...
Anatomiske betraktninger
I anledning vårens inntog var det mange i går som hedret solens stråler med å blottlegge skummetmelkfarget vinterblek hud. Langs Frognerkilen hadde sprekingene byttet ut de lange vinterløpebuksene med de knekorte, på Bygdøy lå folk langflate mer og mindre lett antrukket mellom blåveisen, og på Karl Johan kokte det av digre solbriller, trange små singletter og høye hæler.
Det er i grunnen et merkelig fenomen dette her, med årstider, mener jeg, med variasjon i antrekk, og sånn... Etter vintermørket med tykke jakker, klumpete tursko, luer og skjerf, spretter synkront med solstålene og kastanjeknoppene klærne av og anatomien frem. Herlig! Solen steker og vi nyter... Både solen og anatomien...
På vår sykkltur i går fikk vi til slutt klemt oss inn på gateserveringen til Ylajali... Halvliter og tapas er ikke dumt i solen, heller... Mens jeg gjorde meg mine tanker om anatomi og solskinn, hørte jeg det smalt skråsikkert fra nabobordet der sykepleiekunnskap hadde vært temaet en stund;
"-Anterior, det er dorsalt på anatomispråket, det, sjø..."...!
(...Men jeg trodde du hadde reist fra Oslo, Anemone...?).
(...Og bilder fra den fine turen...? Jeg har fototørke også, ikke bare bloggetørke...).
Det er i grunnen et merkelig fenomen dette her, med årstider, mener jeg, med variasjon i antrekk, og sånn... Etter vintermørket med tykke jakker, klumpete tursko, luer og skjerf, spretter synkront med solstålene og kastanjeknoppene klærne av og anatomien frem. Herlig! Solen steker og vi nyter... Både solen og anatomien...
På vår sykkltur i går fikk vi til slutt klemt oss inn på gateserveringen til Ylajali... Halvliter og tapas er ikke dumt i solen, heller... Mens jeg gjorde meg mine tanker om anatomi og solskinn, hørte jeg det smalt skråsikkert fra nabobordet der sykepleiekunnskap hadde vært temaet en stund;
"-Anterior, det er dorsalt på anatomispråket, det, sjø..."...!
(...Men jeg trodde du hadde reist fra Oslo, Anemone...?).
(...Og bilder fra den fine turen...? Jeg har fototørke også, ikke bare bloggetørke...).
søndag 19. april 2009
Helt uttørket
Bloggtørke... Merkelig rare greier... Først, den ene dagen, så bobler man over av skrivekløe, vil skrive hele tiden om alt og intet... Så plutselig, neste dag, som lyn fra klar himmel, skjer det ingenting... Altså, lynet slår ned, og deretter skjer det ingenting... Kanskje lynet medførte kollaps i skrivekløen, kortslutning...?
Altså skjer det ingenting... For jeg har helt fullstendig total skrivetørke...
...Og ikke tro at jeg gidder å blogge om tulipaner og krokus for eksempel, jeg har jo tidligere i denne bloggen tross alt på en måte publisert mine ambisjoner om å ha en blogg med dypere mening..., og sånn... (altså i gate med patchworkstjerner, stitcherier og strikketøy, samt katter, ødelagte biler og oppvaskmaskiner pluss andre viktige temaer i en verden som vår...).
Altså skjer det ingenting... For jeg har helt fullstendig total skrivetørke...
...Og ikke tro at jeg gidder å blogge om tulipaner og krokus for eksempel, jeg har jo tidligere i denne bloggen tross alt på en måte publisert mine ambisjoner om å ha en blogg med dypere mening..., og sånn... (altså i gate med patchworkstjerner, stitcherier og strikketøy, samt katter, ødelagte biler og oppvaskmaskiner pluss andre viktige temaer i en verden som vår...).
tirsdag 7. april 2009
En bil til, en som virker...?
O Lord, wouldn't you by me a Mercedes Benz...
...eller en annen bil som virker som den skal..., når jeg vil?
Nå er begeret fullt og tålmodigheten slutt og jeg er rimelig oppgitt... Her har vi i vår kjernefamilie tre -3- biler, som kjøres av to -2- sjåfører, altså litt av en overskuddssituasjon, grenser rett og slett til det usømmelige, i disse naturvernstider... Til vårt forsvar vil jeg bare si, da, at vi kjører jo aldri tre biler på en gang, vi kjører maksimalt to... Og det er jo minst en for mye, selvsagt, mener de grønne, men i hvertfall er veien til og fra jobb for undertegnede en god unnskyldning for å kjøre egen bil... Offentlig transport tur / retur tar meg halvannen time, med buss-tog-buss, og bakkene ned til byen sørger for en bilsyke som likner på svangerskapskvalme og som varer nesten like lenge...
Men, men...; Det var altså ikke Oslo's offentlig kommunikasjons-inkompetanse jeg skulle skrive om nå, det var nemlig disse syke bilene våre, der en ene diagnosen avløser og overlapper den andre i en racerfart kjappere enn miljøfartsgrensen i Oslo (ikke at den er fort for øvrig, den er rett og slett egentlig irriterende sakte, men det var ikke poenget heller, da)...
Egentlig begynte elendigheten allerede i fjor høst, da Golfen plutselig låste seg på fire stive hjul i Kjelsåsveien... Strengt tatt, i hvertfall hvis vi regner vår utflyttede førstefødte med til kjernefamilien, og hans Pegeout som en del av bilparken, begynte historien faktisk strengt tatt før det, også. For saken var jo at eldstemann hadde lånt Golfen en stund allerde da, i fjor høst, fordi hans Pegeout hadde hatt svettetokter, høy feber og måtte behandles med ny radiator. Og den dagen Golfen skulle returneres, var den muligens noe uenig i avgjørelsen, tror jeg... Man kunne i forbifarten feiltolke og tenke at det var psykisk (er ikke Golfen for gammel til ungdomsopprør, tro, det må være en midtlivskrise...)? Kanskje Golfen rett og slett hadde hatt det greiere der på utlån hos ungdommen enn hjemme hos lusekjørerene kanskje, for da den skulle hjem igjen, satte den altså alle piggene ut og strittet i mot så tydelig som bare en bil med skåret gearkasse kan gjøre. Så var det altså ikke psykiatri, men jeg lurer på om det ble det etterhvert likevel... For etter at Golfen var anbragt verkstedet, det vil si utenfor verkstedet, i en bakgate på Torshov, i et hav av snø, kulde og mørke netter, ble den enda tristere til sinns... Så da den til slutt kom til Rælingen til ny bilmekaniker og fikk ny (brukt) gearkasse, var humøret kjørt ganske langt ned på bånnpanna, for å si det sånn...
Ikke ble humøret bedre av at eierene faktisk hadde greid seg helt fint uten Golfen i mange uker heller, alle liker jo å være savnet... Men hva hadde vi gjort i mellomtiden?! Jo, vi hadde kjøpt vinterdekk til Lille Blå, den lille Mazda MX5'en som egentlig bare skulle stå i garasjen om vinteren. Og det var muligens at det å skulle bli hentet av en person i cabriolet ble dråpen som fikk begeret til å renne over for Golfen, makan til overtramp...? I hvertfall surmulte den fra første øyeblikk og retur til mekanikeren ble løsningen straks etter. Ny bildel måtte skiftes, og var det nok? Neida, siden hjemkomst er Golfen stadig grønn av misunnelse og like fjortis etter å ha følt seg vanskjødt i vinter, så nå markerer den med å lage oljeflekker ved enhver anledning, i garasjen, i gaten, i oppkjørselen... Makan! Ny time bestilt hos mekanikeren, der får vi snart kvantumsrabatt kanskje... (...eller eller kanskje ikke, jeg prøvde å foreslå kvantumsrabatt da vi for tre år siden steriliserte fire hunnkatter på to måneder ("-Ta fire betal for tre...?", men tror dere veterinæren synes forslaget var morsomt...? (Ehh, nei, fikk bare kranglet oss inn igjen da Tiger holdt på å stryke med etter inngrepet..., så vidt, det var også visstnok nesten bare psykisk...!, en kattunge med truende tarmslyng etter sterilisering er psykisk, haha...!), og det er kanskje ikke forskjell i så måte på bilmekanikere og smådyrsveterinærer?).
Så var det Lille Blå da, som ble forfremmet til vinterbil for å bøte på hverdagstidsklemma. Den hadde også et par verkstedsopphold i høst uten umiddelbare lovende resultater, og sliter visst nok med fastrustede bolter ett eller annet sted i motorens dype gjemmer, som ingen mekanikere visstnok klarer å få has på... (...Er det mulig...?, i mitt fag er det dårlig unnskyldning, for ikke si mer en utfordring enn noe som kan kalles umulig...). Kortversjonen av historien er at Lille Blå er løs i forstillingen sin, enda noe sitter fast som skulle vært løsnet, forstå det den som kan...? Uansett er den skjev eller noe, i hjulene sine, og rattet sitt... Symptomene kommer mest til uttrykk når man kjører i 70 km/t og mer, altså ikke problem så lenge man holder seg til (de fryktelig saaaakte) miljøfartsgrensene. Verre blir det hvis man svinger samtidig som man kjører, og det er jo en nødvendighet når veien svinger, mener jeg, ... å svinge når man kjører... Siste uken har symptomene øket på, nå kjennes det å svinge bittelitt omtrent som å ha korsbåndsskade i kneet, spør du meg... Fremre og bakre på en gang, korsbånd, altså... Glipper og knepper, ikke bra... Og ettersom korsbåndsskader ikke er bra å ha, kjører jeg ikke lenger Lille Blå, selv om han er blå av frustrasjon. Jeg trøster med å si at det ikke hjelper å være nyvasket og blank i lakken når man har instabilitet i opphenget eller hva det er, det er bedre å sove i garasjen da..., og blir frisk, bli løs i boltene og fast i fisken...
Så jeg har kjørt Volvoen jeg da, den store trygge dieseldrøvtyggende miljøforpesteren vår. Og den har stilt opp, stødig og trygg, som bare en Volvo kan være, og tittet skjelende bort på sine kolleger Pegeouten, Golfen og Mazdaen, og til og med rødmet (burgunderrød) litt av og til over hvor sykelige de er og hvor svakelige de oppfører seg. Og i går, da eldgamle fru Miele ble erstattet av den purunge frøken Miele, fraktet trygge Volvoen galant den unge Miele fra butikken, og den gamle varsomt til de evige oppvaskmaskinjaktmarker... Ikke et fnugg av skepsis, ja visst slukte bagasjerommet lett en oppvaskmaskin eller to, no problem for en V70 i sin beste alder... Det er bilen sin det, ingen pingle nei... Men så kom skuffelsen, da. På vei hjem fikk Volvoen det vi først trodde var et alvorlig hikkeanfall, eller hoste, eller astma, så det vi lurte på om var atrieflimmer, grenblokk eller noe enda verre, men til slutt, etter at Kjæresten har vært med Volvoen på verkstedet i halve dag, og holdt den i hånden eller noe, har konklusjonen blitt at man rett og slett ikke finner årsaken til elendigheten. Saken må utredes nærmere med utplukking av topplokket og inspeksjoner i bukhulen. Så Volvoen blir innlagt til i hvertfall over påsken...
Og vi som hadde tanker om hyttetur... Nå er de jo slik at værmeldingen er like upålitelig om dagen som våre bilers helse, så i og med at Kjæresten enda ikke vet om han kunne ta fri fra kvartalsoppgjøret i går og i dag og i morgen, så er det for så vidt enda ingen hast...
Men bilbutikkene er vel åpne i morgen, så hva med en bil til, en som virker, en vi kan kjøre mens de andre tre er på verksted...? Kanskje?
...eller en annen bil som virker som den skal..., når jeg vil?
Nå er begeret fullt og tålmodigheten slutt og jeg er rimelig oppgitt... Her har vi i vår kjernefamilie tre -3- biler, som kjøres av to -2- sjåfører, altså litt av en overskuddssituasjon, grenser rett og slett til det usømmelige, i disse naturvernstider... Til vårt forsvar vil jeg bare si, da, at vi kjører jo aldri tre biler på en gang, vi kjører maksimalt to... Og det er jo minst en for mye, selvsagt, mener de grønne, men i hvertfall er veien til og fra jobb for undertegnede en god unnskyldning for å kjøre egen bil... Offentlig transport tur / retur tar meg halvannen time, med buss-tog-buss, og bakkene ned til byen sørger for en bilsyke som likner på svangerskapskvalme og som varer nesten like lenge...
Men, men...; Det var altså ikke Oslo's offentlig kommunikasjons-inkompetanse jeg skulle skrive om nå, det var nemlig disse syke bilene våre, der en ene diagnosen avløser og overlapper den andre i en racerfart kjappere enn miljøfartsgrensen i Oslo (ikke at den er fort for øvrig, den er rett og slett egentlig irriterende sakte, men det var ikke poenget heller, da)...
Egentlig begynte elendigheten allerede i fjor høst, da Golfen plutselig låste seg på fire stive hjul i Kjelsåsveien... Strengt tatt, i hvertfall hvis vi regner vår utflyttede førstefødte med til kjernefamilien, og hans Pegeout som en del av bilparken, begynte historien faktisk strengt tatt før det, også. For saken var jo at eldstemann hadde lånt Golfen en stund allerde da, i fjor høst, fordi hans Pegeout hadde hatt svettetokter, høy feber og måtte behandles med ny radiator. Og den dagen Golfen skulle returneres, var den muligens noe uenig i avgjørelsen, tror jeg... Man kunne i forbifarten feiltolke og tenke at det var psykisk (er ikke Golfen for gammel til ungdomsopprør, tro, det må være en midtlivskrise...)? Kanskje Golfen rett og slett hadde hatt det greiere der på utlån hos ungdommen enn hjemme hos lusekjørerene kanskje, for da den skulle hjem igjen, satte den altså alle piggene ut og strittet i mot så tydelig som bare en bil med skåret gearkasse kan gjøre. Så var det altså ikke psykiatri, men jeg lurer på om det ble det etterhvert likevel... For etter at Golfen var anbragt verkstedet, det vil si utenfor verkstedet, i en bakgate på Torshov, i et hav av snø, kulde og mørke netter, ble den enda tristere til sinns... Så da den til slutt kom til Rælingen til ny bilmekaniker og fikk ny (brukt) gearkasse, var humøret kjørt ganske langt ned på bånnpanna, for å si det sånn...
Ikke ble humøret bedre av at eierene faktisk hadde greid seg helt fint uten Golfen i mange uker heller, alle liker jo å være savnet... Men hva hadde vi gjort i mellomtiden?! Jo, vi hadde kjøpt vinterdekk til Lille Blå, den lille Mazda MX5'en som egentlig bare skulle stå i garasjen om vinteren. Og det var muligens at det å skulle bli hentet av en person i cabriolet ble dråpen som fikk begeret til å renne over for Golfen, makan til overtramp...? I hvertfall surmulte den fra første øyeblikk og retur til mekanikeren ble løsningen straks etter. Ny bildel måtte skiftes, og var det nok? Neida, siden hjemkomst er Golfen stadig grønn av misunnelse og like fjortis etter å ha følt seg vanskjødt i vinter, så nå markerer den med å lage oljeflekker ved enhver anledning, i garasjen, i gaten, i oppkjørselen... Makan! Ny time bestilt hos mekanikeren, der får vi snart kvantumsrabatt kanskje... (...eller eller kanskje ikke, jeg prøvde å foreslå kvantumsrabatt da vi for tre år siden steriliserte fire hunnkatter på to måneder ("-Ta fire betal for tre...?", men tror dere veterinæren synes forslaget var morsomt...? (Ehh, nei, fikk bare kranglet oss inn igjen da Tiger holdt på å stryke med etter inngrepet..., så vidt, det var også visstnok nesten bare psykisk...!, en kattunge med truende tarmslyng etter sterilisering er psykisk, haha...!), og det er kanskje ikke forskjell i så måte på bilmekanikere og smådyrsveterinærer?).
Så var det Lille Blå da, som ble forfremmet til vinterbil for å bøte på hverdagstidsklemma. Den hadde også et par verkstedsopphold i høst uten umiddelbare lovende resultater, og sliter visst nok med fastrustede bolter ett eller annet sted i motorens dype gjemmer, som ingen mekanikere visstnok klarer å få has på... (...Er det mulig...?, i mitt fag er det dårlig unnskyldning, for ikke si mer en utfordring enn noe som kan kalles umulig...). Kortversjonen av historien er at Lille Blå er løs i forstillingen sin, enda noe sitter fast som skulle vært løsnet, forstå det den som kan...? Uansett er den skjev eller noe, i hjulene sine, og rattet sitt... Symptomene kommer mest til uttrykk når man kjører i 70 km/t og mer, altså ikke problem så lenge man holder seg til (de fryktelig saaaakte) miljøfartsgrensene. Verre blir det hvis man svinger samtidig som man kjører, og det er jo en nødvendighet når veien svinger, mener jeg, ... å svinge når man kjører... Siste uken har symptomene øket på, nå kjennes det å svinge bittelitt omtrent som å ha korsbåndsskade i kneet, spør du meg... Fremre og bakre på en gang, korsbånd, altså... Glipper og knepper, ikke bra... Og ettersom korsbåndsskader ikke er bra å ha, kjører jeg ikke lenger Lille Blå, selv om han er blå av frustrasjon. Jeg trøster med å si at det ikke hjelper å være nyvasket og blank i lakken når man har instabilitet i opphenget eller hva det er, det er bedre å sove i garasjen da..., og blir frisk, bli løs i boltene og fast i fisken...
Så jeg har kjørt Volvoen jeg da, den store trygge dieseldrøvtyggende miljøforpesteren vår. Og den har stilt opp, stødig og trygg, som bare en Volvo kan være, og tittet skjelende bort på sine kolleger Pegeouten, Golfen og Mazdaen, og til og med rødmet (burgunderrød) litt av og til over hvor sykelige de er og hvor svakelige de oppfører seg. Og i går, da eldgamle fru Miele ble erstattet av den purunge frøken Miele, fraktet trygge Volvoen galant den unge Miele fra butikken, og den gamle varsomt til de evige oppvaskmaskinjaktmarker... Ikke et fnugg av skepsis, ja visst slukte bagasjerommet lett en oppvaskmaskin eller to, no problem for en V70 i sin beste alder... Det er bilen sin det, ingen pingle nei... Men så kom skuffelsen, da. På vei hjem fikk Volvoen det vi først trodde var et alvorlig hikkeanfall, eller hoste, eller astma, så det vi lurte på om var atrieflimmer, grenblokk eller noe enda verre, men til slutt, etter at Kjæresten har vært med Volvoen på verkstedet i halve dag, og holdt den i hånden eller noe, har konklusjonen blitt at man rett og slett ikke finner årsaken til elendigheten. Saken må utredes nærmere med utplukking av topplokket og inspeksjoner i bukhulen. Så Volvoen blir innlagt til i hvertfall over påsken...
Og vi som hadde tanker om hyttetur... Nå er de jo slik at værmeldingen er like upålitelig om dagen som våre bilers helse, så i og med at Kjæresten enda ikke vet om han kunne ta fri fra kvartalsoppgjøret i går og i dag og i morgen, så er det for så vidt enda ingen hast...
Men bilbutikkene er vel åpne i morgen, så hva med en bil til, en som virker, en vi kan kjøre mens de andre tre er på verksted...? Kanskje?
søndag 5. april 2009
Winter Wonderland
Winter Wonderland, ja, tja... Når sant skal sies er jeg langt mer klar for våren jeg nå, da, enn mere winter wonderland med blåswix og snøslaps... I dag har jeg løpt ut og inn i skytteltrafikk og nytt vårværet... I praksis vil dette si; jeg har vekselsvis sittet i solveggen i min nyanskaffede baden baden-stol, og vekselsvis vært inne under ullteppet i sofaen og varmet meg opp. Av og til er det rett og slett ganske deilig i solen et par minutter eller så, men så kommer noen småskyer midt i veien for sola og noen ekle vinder kommer gufsende og stikker med ispinner både her og der... Men, men,... Hensikten med denne bloggposten var egentlig ikke å diskutere aprils meterologiske utroskap, men å oppdatere verden på mitt Winter Wonderland-teppe, for det er vel av allmenn interresse tenker jeg... :)
Stitchery-midtpartiet er ferdig unntatt grensting som skal være mellom de forskjellige bildene;
Rundt midtpartiet skal det være 24 store og små stjerner som illuderer snøfnugg; her er "Star of Hope"-stjernene ferdige + en stk "Cut the corners".
Teppet er i rød- og hvit/beigetoner. Disse stjernene under her er prøvekluter som kanskje blir noe annet en annen gang...; Fra øverst venstre "Martha Washington", øverst høyre "Cut the Corners", under til venstre er "Double X" og under til høyre er "Maple Star";
Winter Wonderland teppet i originalversjon ser du her, og kurs i teppet kan du gå på her...
Stitchery-midtpartiet er ferdig unntatt grensting som skal være mellom de forskjellige bildene;
Rundt midtpartiet skal det være 24 store og små stjerner som illuderer snøfnugg; her er "Star of Hope"-stjernene ferdige + en stk "Cut the corners".
Teppet er i rød- og hvit/beigetoner. Disse stjernene under her er prøvekluter som kanskje blir noe annet en annen gang...; Fra øverst venstre "Martha Washington", øverst høyre "Cut the Corners", under til venstre er "Double X" og under til høyre er "Maple Star";
Winter Wonderland teppet i originalversjon ser du her, og kurs i teppet kan du gå på her...
lørdag 4. april 2009
Oppvaskmaskinens sorti
Hun har passert 21 år, hun har bodd tre steder og hun har vasket opp for fem i åresvis... Trofast... Aldri noe tull... Tatt i mot sauserender og middagsrester uten særlige protester, bortsett fra litt skuffetrøbbel i fjor da, trinsene gikk i oppløsning... Men det ble umiddelbart tilgitt, litt svinn skal man ha etter 20 år i tjeneste...
Men i dag var streken nådd... Noen av enhver kan jo bli lei av skitne kjeler, flekkete glass og kaffekopper med render... Vår Miele har holdt koken, hun, med stil... Hun har knapt klaget et sukk, bare stønnet litt ekstra når pumpen har slått inn, og knirket litt i propellen... Men vasket har hun gjort, til den store gullmedalje...! Men i dag var det altså brått sluttt. Jeg startet maskinen etter amerikanske pannekaker til lunsj, proppet den full av miksmasterbolle, stekepanne og younowwhat. Og jeg tuslet opp på rommet mitt, ante fryd og ingen fare... Inntil Catta ropte; "...Mamma, det renner...!".
Og hvor var det Kjæresten har sagt hovedbryteren til vannet var?!? Husket han sa det, husket ikke hvor... Rådyra var gode... Vannet pumpet ut av maskinen, parketten slurpet det til seg... Kjæresten på telefon geleidet og brått ble hovedbryteren avslått... 1 cm overvann på gulvet krevde 27 badehåndkler og etterpå måtte jeg til og med vaske opp;
Og etterpå har vi surfet på Internett, ny oppvaskmaskin...? Mange muligheter, med x antall programmer og temperaturer og innstillinger..., men ingen av de nye modellene vasker kjøkkengulvet like intensivt som gamle Mieledamen vår, da...
PS
Jeg har en mann (Kjæresten min) som er såå opptatt av ABC fredag, mer enn av vår Mieledame... Så jeg sier bare "EEEEh oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "FFFffa...n oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "GGGgguri oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "IIIiik oppvaskmaskinen har gått i stykker"... "HHHjelp!!!"...
...og dessuten er visst I etter H i alfabetet, ja...
Men i dag var streken nådd... Noen av enhver kan jo bli lei av skitne kjeler, flekkete glass og kaffekopper med render... Vår Miele har holdt koken, hun, med stil... Hun har knapt klaget et sukk, bare stønnet litt ekstra når pumpen har slått inn, og knirket litt i propellen... Men vasket har hun gjort, til den store gullmedalje...! Men i dag var det altså brått sluttt. Jeg startet maskinen etter amerikanske pannekaker til lunsj, proppet den full av miksmasterbolle, stekepanne og younowwhat. Og jeg tuslet opp på rommet mitt, ante fryd og ingen fare... Inntil Catta ropte; "...Mamma, det renner...!".
Og hvor var det Kjæresten har sagt hovedbryteren til vannet var?!? Husket han sa det, husket ikke hvor... Rådyra var gode... Vannet pumpet ut av maskinen, parketten slurpet det til seg... Kjæresten på telefon geleidet og brått ble hovedbryteren avslått... 1 cm overvann på gulvet krevde 27 badehåndkler og etterpå måtte jeg til og med vaske opp;
Og etterpå har vi surfet på Internett, ny oppvaskmaskin...? Mange muligheter, med x antall programmer og temperaturer og innstillinger..., men ingen av de nye modellene vasker kjøkkengulvet like intensivt som gamle Mieledamen vår, da...
PS
Jeg har en mann (Kjæresten min) som er såå opptatt av ABC fredag, mer enn av vår Mieledame... Så jeg sier bare "EEEEh oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "FFFffa...n oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "GGGgguri oppvaskmaskinen har gått i stykker" og "IIIiik oppvaskmaskinen har gått i stykker"... "HHHjelp!!!"...
...og dessuten er visst I etter H i alfabetet, ja...
onsdag 1. april 2009
Naboen min
Naboen vår er hyperaktiv, det er ingen diagnose, det er mer et faktum, naboen vår er meget aktiv, meget sprek... Hele familien faktisk... Når man bor tett er det umulig å ikke observere visse aktiviteter i nabolaget... Nabofamilien vår er A4; Med mor, far, og to døtre. Og stasjonsvogn. ...To stasjonsvogner, ja... Begge type BMW, begge med skiboks. Og begge med sykkelstativ. Og det trenger de...
Nabomannen farer ut døren med dress, stresskoffert og yngste datteren under armen klokken 0800 og er hjemme klokken 1700, med eller uten yngste datteren. Nabodamen har nystrøkne bluser og oppsatt hår og reiser på jobben klokken 0830 og er noen ganger hjemme 1300, andre ganger 1600, og noen ganger reiser hun ikke i det hele tatt, på jobben altså, men da reiser hun ut med kondomdress og ski i boksen og kommer hjem akkurat så hun kan hjelpe eldstedatteren med lekser, når hun kommer fra skolen. Før hun kjører henne til turningen. Eller ridningen. Eller hun er borte et minimum av tid og kommer hjem med bilen full av hele ukens kolonialinnkjøp pluss gaver til alle barnebursdagene neste halvår, nye løkpotteplanter til uteblomsterkassene, og alle andre nødvendigheter som for eksempel nye vårkolleksjoner til barna.
Og når nabomannen kommer hjem, skifter han lynraskt fra business til dongeri, hettegenser og Conversesko og durer avgårde til et eller annet FAU-møte, for tillitsvalgt er han selvsagt. Og kanskje politisk aktiv, også. Eller synger i kor. I mens ikler nabodamen barna i skitøy og tar en aldri så liten skitur til, med dem, i lysløypa. Og er det ikke skiføre, stikker hun i stedet innom på en dobbelttime på Sats, mens eldstedatteren er på fotballtreningen, og minstedatteren er i barnerommet. Nabomannen er så kjapt hjemom at det er knapt registrerbart, men rett etterpå har han også skiutstyr på seg og kommer hjem fra en langtur i marka. Skiene lastes ut av skiboksene, og sekundet etter er nabomannen og nabodamen i full sykkelmundur klare for en liten kveldstur på sykkel, mens barna er plassert i en skuff eller noe.
Jeg regner med at skjortene strykes samtidig som matpakkene smøres og kolonialvarene ryddes inn i skuffer og kjøleskap, mens oppvaskmaskinen tømmes, vaskemaskinen fylles med barnehagedress og sånt, vaflene til kveldsmaten stekes, og barna blir lest for, og skoene pusses.
Men jeg lurer veldig på når de spiser og sover.
Nabomannen farer ut døren med dress, stresskoffert og yngste datteren under armen klokken 0800 og er hjemme klokken 1700, med eller uten yngste datteren. Nabodamen har nystrøkne bluser og oppsatt hår og reiser på jobben klokken 0830 og er noen ganger hjemme 1300, andre ganger 1600, og noen ganger reiser hun ikke i det hele tatt, på jobben altså, men da reiser hun ut med kondomdress og ski i boksen og kommer hjem akkurat så hun kan hjelpe eldstedatteren med lekser, når hun kommer fra skolen. Før hun kjører henne til turningen. Eller ridningen. Eller hun er borte et minimum av tid og kommer hjem med bilen full av hele ukens kolonialinnkjøp pluss gaver til alle barnebursdagene neste halvår, nye løkpotteplanter til uteblomsterkassene, og alle andre nødvendigheter som for eksempel nye vårkolleksjoner til barna.
Og når nabomannen kommer hjem, skifter han lynraskt fra business til dongeri, hettegenser og Conversesko og durer avgårde til et eller annet FAU-møte, for tillitsvalgt er han selvsagt. Og kanskje politisk aktiv, også. Eller synger i kor. I mens ikler nabodamen barna i skitøy og tar en aldri så liten skitur til, med dem, i lysløypa. Og er det ikke skiføre, stikker hun i stedet innom på en dobbelttime på Sats, mens eldstedatteren er på fotballtreningen, og minstedatteren er i barnerommet. Nabomannen er så kjapt hjemom at det er knapt registrerbart, men rett etterpå har han også skiutstyr på seg og kommer hjem fra en langtur i marka. Skiene lastes ut av skiboksene, og sekundet etter er nabomannen og nabodamen i full sykkelmundur klare for en liten kveldstur på sykkel, mens barna er plassert i en skuff eller noe.
Jeg regner med at skjortene strykes samtidig som matpakkene smøres og kolonialvarene ryddes inn i skuffer og kjøleskap, mens oppvaskmaskinen tømmes, vaskemaskinen fylles med barnehagedress og sånt, vaflene til kveldsmaten stekes, og barna blir lest for, og skoene pusses.
Men jeg lurer veldig på når de spiser og sover.
Abonner på:
Innlegg (Atom)