Vi vet ingenting

Vi vet ingenting, vi som har vokst opp etter at krigens historie var ferdig skrevet. Det er som om "alle", eller i hver fall alle som definerte seg som krigens vinnere, har blitt enige..., om hvordan det var..., eller hvordan det i hvert fall skal forklares at det var... Og alle de andre, altså taperne, har tidd stille...

Den universale forklaringen er blitt presentert for oss av besteforeldre, i filmer, i tv-dokumentarer, i romaner og i historiebøker. Vi har lært at det var en svart-hvit verden den gangen, der alle skurkene var nazister, tyskere, kommunister, eventuelt fascister... Og verst av alle var landsforederene, landssvikerne... Bare de ekte nordmennene var de som var sanne heroiske, de som gjorde alt rett. De andre gjorde alt feil...

Så kommer da Brennpunkt, og vår gamle hyggelige nabo står fram, og forteller sin historie om hvordan han som 17-åring lot seg verve til å bære SS uniform. Han brukte 10 år av livet sitt i skyttergraver i Karelen og fangeleir i Gulag, og har senere brukt 60 år på gruble, i all hemmelighet...

Hvor mange ganger har jeg uvitende plapret i vei om saker og ting, om livets viderverdigheter og urettferdigheter, uten at jeg faktisk visste noen ting...?

Tung arbeidsbelastning

Tung arbeidbelastning er slett ingen medisinsk diagnose... Tung arbeidsbelastning kan muligens være medvirkende til at en medisinsk diagnose utvikles, men ettersom man i Norge bare kan sykemeldes etter diagnose og ikke etter årsaker, så er det egentlig feil..., juridisk sett, faktisk, at justisministeren er sykemeldt pga tung arbeidsbelastning...

Familielivet kom som en tsunami

Vi har en god venn, opprinnelig en barndomsvenn av Kjæresten, som etterhvert har blitt en god venn for meg også... Vi stiftet familie så tidlig og satt hjemme om kvelden små barn, så han ble en husvenn hos oss, og som har gjestet oss i mange år... Han er en bevisst karrieremann, han har jobbet hardt og skaffet seg god utdanning og eget firma, hus uten gjeld og han har alltid hatt plettfrie bukser og nystrøkne skjorter... Og bilen hans, den sorte, den lille spreke, har alltid vært nypolert og blank, uten et fingeravtrykk eller støvkorn...

Men plutselig kom en tsunami... I løpet av tre år kom en kjæreste, to barn, trehjulssykler, akebrett, leverposteifingre og halvspiste kjeks på salongbordet, våte og skitne parkdresser i gangen, krøllete bukser og rosa prinsessekrone i bakvinduet i bilen...

Jepp, det er det som er livet... Heldigvis...

Notting Hill Travel Book Store, ...eller..?

Sist lørdag var vi i Notting Hill på Portobello Road Market. Der var det masse mennesker, god stemning, og det var, som beskrevet i filmen, den søte du vet, med Hugh Grant og Julia Robers, antikviteter av ymse kvaliteter og varierende autensitet, masse bugnende blomsterboder, flotte "veggietables" boder og masse snacks å kjøpe, alt fra pølser med sennep, grillede scampies og blåskjell med chili og nudler, til boller med karamell, og pannekaker med sjokolade- og banan-fyll...

I en liten tverrgate fant vi reisebokbutikken..., Altså den fra filmen, "Notting Hill", med Hugh Grant og sånn, der eide han jo shappa, og der fikk besøk av damen med stor M, altså Julia Roberts, og ...ja, kortversjonen er jo at de to ble to, eller to og en halv, eller to pluss en koselig stor mage, i følge den siste scenen i filmen...

Da vi kom hjem, fra London, sent søndag kveld, måtte vi suge litt til på karamellen, altså Notting Hill, så vi satte på filmen... Og hva så vi...? Jo! At vi er lurt...! Her er beviset; Her sitter jeg, på en benk utenfor Bookshopen som lever stort av at de sier at de er den autentiske Travel Book Shop'en fra Notting Hill...;

,

...og se her... ;

...hva som fremkommer på filmen, bildet er snapshotet fra filmen, derfor litt stripete på en måte... Her kommer Hugh Grant med ryggen til på vei inn i shop'en, og legg merke til at huset er ikke det samme, huset til venstre i bildet er ikke der faktisk, men i virkeligheten var det enda en bokhandel der, og skiltet over butikken har ikke engang samme tekst... Men, men, for å ta det positive; blåfargen på skiltet var det samme, da, fontene mulig de samme, og innvendig var nok innescenene til filmen skutt... Sort sett...

Men det var litt juks, da... Ikke var Hugh Grant der heller faktisk... Og ikke Julia Roberts, heller...

Protest

I Lyngen kommune har mange reinsdyr, på grunn av alt for mye snø, klatret opp i fjellet, som i følge lensmannen var alt for høyt, fjellet altså, og deretter har de, reinsdyrene altså, sklidd på skare, som i følge lensmannen var alt for glatt, og rast nedover fjellsiden og blitt drept...

Og det er nå fryktelig, synes jeg da, og slikt kan vi da ikke tillate... Nå må jammen noe gjøres... Staten (vi!) kan da ikke tillate slike snøforhold, og slik tykk skare...?

En ting er at vi har altfor mange ulver, som slakter alt for mange sauer, men jammen har vi alt for mye regn som slår ned altfor mye korn, også, og altfor mye snø, og altfor tykk skare, som reinsdyrene sklir på...? Rett i døden...? Kan vi (staten...) godta dette da? Dette står det intet om i Soria Moria erklæringen, tror jeg, hmm, kanskje det står noe om ulver og regn, men neppe noe om for høye fjell og for tykk og glatt skare..., det tror jeg at jeg kan vedde på...

Altså: Er det tid for demonstrasjon; mot ulver, mot regnvær, mot for mye snø, mot for høye fjell, og mot for hard skare...?

Tøft

Tøft er det, å begrave sin far, den siste av foreldregenerasjonen, og stå der tilbake, som eldste i slekten... Og å tørre å la humanetikeren som forrettet, fortelle hele livshistorien til Pappa, helt usensurert, inklusive de vanskelige årene fra 1941, da Pappa reiste på rekruttskole i Tyskland, og videre til skyttergraver i Russland, og inntil 1951, da Pappa slapp ut av fengselet etter seks års soning for landsforrederi...

Det er tøft at valget av musikk under seremonien da ble det sentrale, at Lili Marlen og We'll meet again ble et kontrapunkt mot Evert Taubes "Så skimrande var aldri havet" og Edvard Griegs "Solveigs sang". Uansett, det betyr ikke noe mer, det er jo så lenge siden, og det var jo vanskelige valg den gangen, for mange... Og nå var det en gammel syk mann, mett av dage, som fortjente sin fred nå til slutt.

Men det var tøft av sønnen som sto der alene med strak rygg... Han kunne jo valgt den andre historien...

Dra til London og få ditt pass påskrevet

Med Visa- og Dinerskortene parat, durte Catta og jeg, intetanende, i full fart, inn på Abercrombie and Fitch, i Londons beste handlestrøk... Der, rett innenfor døråpningen, havnet vi plutselig i en pågående fotosesjon... Midt i inngangspartiet sto altså en fotomodell, en mannlig sådan, nærmere beskrevet; en slank, lekker, ung mann, ikke noe å utsette der, rett og slett, rent objektivt vurdert... Han hadde et råkjekt smil som overgikk både Pierce Brosnan i "James Bond" og Tom Cruise i "Top Gun" på en gang, han var nybarbert og nystylet og hadde sikkert akkurat pumpet litt jern... Han var ulastelig ikledd en A&F skinnjakke, som liksom var tilfeldig henslengt over en pudret og brun bar overkropp, han hadde dongeribukse med A&F-belte som så vidt hang fast på de smale hoftene, og han hadde sixpack som spente seg hver gang fotografen blitzet...

På venstre side av inngangspartiet sto fjortisjentene, i kø... Her ble t-skjorter justert, hår glattet, og lipgloss ble smørt på i hurten og sturten... En etter en ble de skjelvende småripsene puttet inn i armkroken til den smellvakre, som spente sixpacken og strålte råkjekt mot kameraet... Fotografen blitzet..., og de lykkelige fjortisene fikk bildet rett i hånden av den smellvakre... På høyre side sto mødrene, de med kredittkortene og håndveskene, og smilte stolt av sine håpefulle...

Før vi skjønte ordet av det, ble en forfjamset Catta av innkasteren kjapt geleidet til venstre...; "This way for you, Miss...!", og jeg, en overrumplet mamma på 46, med lommebok og håndveske, ble skyflet til høyre; "Please, step aside, Ma'm..."...

Sånn kan det gå, vurdert og sortert, og tilsidesatt...

Jeg har sviktet

I forrige uke publiserte Koselig Koselig sin Fargeuke-ide... Supert syntes jeg, og meldte meg på... Og inni hodet mitt vrimlet det av fotoideer... Røde ski, blå biler, gule solstråler... En av mine hemmelige drømmer er jo (nå er den ikke hemmelig mer) å bli en (knall-)god fotograf... Og en fargeuke-utfordring, var jo slett ikke til å forbigå... Der lå jo sjansen til daglige foto-fulltreffere!

Men hva skjedde?? Jo, kortversjon, det skjedde ingenting... Fotoideene er stadig inne i hodet mitt, men de har ikke kommet ut..., enda...

...så har jeg sviktet... Unnskyld Mette, kanskje jeg plutselig er tilbake med en fargeserie på en onsdag for eksempel... Det er vel bedre for sent enn aldri?

...En krone her og en krone der...

..eller en euro her og en dansk krone der...

Hver gang vi skal ut og reise, tenker jeg at det hadde vært lurt å samle alle euroene på et sted, og slippe å lete i alle skuffer og lommer... Derfor ble den brune/turkise pengepungen en realitet i dag... Og da Kjæresten så det, trengte han plutselig en pengepung til alle de danske pengene han hele tiden har slengende, og dermed ble den sorte/røde kreert...

I og med at vi hverken skal til Danmark eller Euroland den nærmeste tiden, men derimot England, burde jeg vel heller sydd en pund-pung... Maybe later, maybe...

Vill, vakker og våt...

Snøfnugg, nysnø, skare, slaps, kunstsnø, påskesnø, ...finnes det flere ord for snø på norsk? Inutittene har visst en hel haug forskjellige ord for snø, et eget ord for enhver snø-kvalitiet...

Og snø kommer jo som kjent i mange varianter, og den kan være vakker, den kan være våt og den kan visst til og med, i følge dagens utgave av Aftenposten, være vill...

Jeg, ...et sommermenneske...

Jeg er et sommermenneske... Jeg trives når solen steker, når tomatplantene blomstrer og kattepusene kroer seg i gresset og maler høyt... Jeg koser meg aller best når jeg kan drikke morgenkaffen på terrassen, og når jeg kan spille Scrabble under parasollen med iskald hvitvin i glasset... Jeg liker aller best å kunne stikke ut i friluft uten mange klesplagg, jeg er nok mer glad i en tur i skogen med shorts og joggesko, enn med ullundertøy og goretexanorakk... Jeg er nok et ekte sommermenneske...

Men, likevel... Når sant skal sies, så var det flott i Tryvannsanlegget, i går, da, med lite folk i bakken og myke løyper å falle i for en rusten snowboarder...

I går var det overskyet og iskaldt, og tusmørkt, og i dag var det stadig iskaldt, men himmelen (og Swix'en) var Extra Blå...

...Og det var sol...!

I dag suste jeg rundt i skisporene i Østmarka og i eufori absorberte jeg alle de solstrålene jeg greide å fange... Nå sitter jeg i sofaen og er matt og lykkelig og kjenner at solstrålene bobler rundt der inne i sjelen min med løfte om at våren og sommeren kommer der borte i framtiden...

Mamma Mia, jeg har skidd...

Da Catta var tre år, fortalte hun nemlig etter påskeferien at hun "hadde skidd" (!), og jammen har jeg skidd jeg også nå... Jeg tror jammen jeg har vært mer på ski i år jeg, enn jeg har vært de siste fem årene sammenlagt, påsken på Oppdal inkudert... Jeg har jammen fått dilla på ski, rett og slett, langrenn for alle penga... Eller det var feil, langrenn koster jo lite, lite penger egentlig, det er en av de tingene som faktisk enda er ganske rimelig, i hvertfall hvis man har noen gamle ski og Swixbokser man kan blåse støvet av... Når sant skal sies, har jeg jo brukt bittelitt penger også, da, i Hafjell, på lørdag, på både heiskort og nye skibriller, det snødde jo kattunger eller noe sånt... Og nedoverski er jo heller slett ikke så verst... Men i dag var det langrenn tur retur Sarabråten, og i morgen står snowboard på programmet... Tryvann, here we come!!!

Forresten, jeg må bare fortelle hva jeg gjør, ...mens jeg er på ski... Jeg har jo altså arvet / kjøpt en ipod full av Cattas yndlingsmusikk og -filmer, og nå har jeg oppdaget at jeg både kan gå skitur og høre på Mamma Mia Movie samtidig, og det er ganske flott, faktisk... Bør prøves! Dobbelttakene går helt i takt med både Dancing Queen og Waterloo riffet... For ikke å snakke om fiskebeina da... Og fordi Mamma Mia er en feel good film, og fordi fullmånen og Venus åpenbarte seg samtidig i kveld, over tretoppene, ble det hele ganske flott, rett og slett, bortsett fra at lyset gikk i lysløypa mellom Fjellstadbakken og Skullerudstua... (...hvor er skisporet...?)...

Til denne lille epistelen hadde jeg egnetlig tenkt å legge ut et par bilder, tatt med mobilen nå i kveld, med fullmåne og Venus og hele sulamitten... Men tror dere telefonen vil dele bildene med resten av Zyberspace...? (Neida... Ønsker meg ny telefon...).

Planer for våren

...Så ble det Cobblestone her hos oss også da... Den er stor som et tomannstelt og passer altså godt til min store kjærlighet... Jeg ser for meg mange deilige kvelder på terrassen utover våren, i mine drømmer sitter jeg i kveldssolen, godt innpakket i et teppe, med hvitvin i glasset, mens han griller snertne små delikatesser, iført sin nye Cobblestone...

Cobblestone er designet av Jared Flood, og hans blogg er verdt et besøk. Jeg har strikket i Smart fra Sandnes, og til den største størrelsen i Jareds mønster gikk det med akkurat 700 gram... (Ingen liten hombre nei...).

Kengurubensin

Jeg tror jeg går på kengurubensin... Eller, det føles sånn... Og det er ikke fordi jeg ikke kan clutche og geare og sånn, ...nei, da... lukeparkering, bakkestart og rundkjøringer er ingen utfordring... Faktisk, i all beskjedenhet, er jeg faktisk er en kløpper på lukeparkering, ... og jeg holder gjerne private små kurs for spesielt interresserte.

Men i livet mitt, i hverdagen min, er det som om jeg kjører med kengurubensin.... Veldig On-off....! Og særlig on da, on litt for fort, on litt før jeg er helt med, og av og til blir jeg hengende litt etter liksom, henger etter som et slips, men tar meg pent inn, er sterk i armnene, vettu.... Haler inn...

Faktisk tror jeg min energi blir levert i klumper...! Og oppdager jeg en klump, så bruker jeg den... Helt opp... Og dermed blir det full fres og hundre baller i luften, helt til klumpen er slutt... Deretter går luften sakte ut av ballongen inntil det til slutt blir absolutt stans (eller i hvert fall rop om truende streik), og det hele skjer ofte ikke så langt unna en vegg..., mens jeg leter etter en ny aldri så liten klump...

For å kompensere eller utjevne litt, mellom Galdhøpigg-fjelltoppene og Mariana-havbunnene (i min hverdag) har jeg de siste månedene drevet med balansetrening... Faktisk har dette vært den eneste, eller i hvert fall den viktigste agendaen siste tiden... Nemlig kunsten å holde balansen, uanstrengt holde seg på toppen, med full oversikt og full kontroll...

Og jeg kommer meg... Jeg har i hvertfall definert problemet.

Beviset, Petunia, her er det endelige beviset...

Ny skitur i dag, da, og i dag tok jeg et bilde med mobilen mellom Mariholtet og Hestehullet, så da ble det et ekte fotosafari-innlegg likevel, da, Petunia...

Mange på tur i dag og i 6 kuldergrader ble jeg ikke stående og vente på at løypa skulle bli tom for folk...

Mandag for to uker siden var det derimot ganske folketomt ved Sarabråten...

Blåtimene er mange her på 60 grader nord, bildet fra i dag er knipset kl 1315 og de to fra to uker tilbake cirka kl 1500.