I går kjøpte vi ny koketopp. Den gamle levde sitt eget liv og hadde egne meninger om både varmeintensitet og når den skulle slås av og på, så den gjorde faktisk sitt til at ordet koke
kunst slett
ikke er overdrevet... Å lage mat her i huset har siste månedene rett og slett vært en skikkelig bragd, der man har måttet overvåke komfyren hvert sekund, selv under relativt enkle manøvre som potetkoking for eksempel, ikke at jeg er berømt for å koke potetene perfekt, det vet alle som har spist middag her, men likevel, noe anstrengende er det å måtte bruke sikringsboksen som av-og-på-bryter...
Altså var tiden inne for ny kokedings. Og, ettersom noen her, eller flere kanskje, når rett skal være rett, selv om noen er verre enn andre..., er opptatt av gadgets, og sånt, og fordi mannen i butikken mente at om noen få år er dette det eneste som gjelder, kjøpte vi selvsagt en induksjonsgreie... Mannen i butikken mente også at man nok måtte regne med å bytte ut noen av kjelene hjemme, men at de fleste nyere ville kunne fungere, og dessuten hadde de pakketilbud på tre kjeler og en panne, i samme butikken, som vi selvsagt kjøpte... Da vi kom hjem, testet vi alle de gamle kjelene og fant ut at kun to av maaaange var magnetiske. Altså blir det mange fine (og store) kjeler i det bittelille skapet i vårt verdens minste hyttekjøkken, men det blir jo kjekt å ha til de store blåskjellsmiddagene...
Kjelesettet vi kjøpte i går hadde selvsagt
små kjeler. Derfor måtte jeg tilbake i dag og kjøpe
store kjeler... Ettersom vi altså var i slaget, kjøpte jeg blant annet en blå emaljert grytegreie, også, som jeg egentlig har siklet på lenge... ...Og dette er altså sakens kjerne for dagens innlegg. For på Ikea, det var altså der jeg var, fant jeg ut at den blå grytegreia jo passer perfekt for Jamies Chicken Cicciotora!!! Altså satte jeg igang. Og koketoppen fungerer, la meg nå først skyte inn det... Den virker ok, den... Men vi hadde altså en kylling, en slik hel en, en gourmetkylling, fra Stange til og med, i fryseren, og det er nok akkurat en slik som skal være i Jamies oppskrift. Så langt, så bra... Da jeg hadde tint kyllingen, synes jeg den hadde en merkelig kroppslukt. Ettersom halve familien om dagen allerede har influensamage med tropiske tilsnitt, tok jeg ingen sjanse, og kyllingen, gourmet eller ikke, havnet i søpla... (Unnskyld...).
Lenger ned i fryseren fant jeg kyllingfileter. Det blir nesten det samme tenkte jeg, og satte igang med tining, oppskjæring, og opp i den blå... Deretter hakket jeg løk, chili, hvitløk, ingefær, paprika og preparerte litt ruccola... Når sant skal sies, var dette riktignok ikke akkurat de samme ingrediensene som Jamie hadde i sin gryte, men til gjengjeld har ikke vi de ingrediensene han har i sin oppskrift, i vårt kjøleskap, heller... Så alt i alt går det sikkert opp i opp, tenkte jeg, og kreativ er det lov å være.... (Og det pleier, i parentes bemerket, å gå bra...).
Men plutselig slo magen min salto, eller kanskje det var en trippel Lutz, med skru, og de egentlig planlagte liflige duftene som snek seg inn i mine nesebor minnet plutselig stygt om kroppslukten til gourmetkyllingen... Hmm... Søplekassen igjen...?! ...Samtidig nærmest, eller rett etterpå, da jeg oppgitt hadde gjemt meg bak Aftenposten, kom min kjære inn døren og slo om seg...; "Det lukter såå godt, hva er det...?!"
...Kortversjon; Jeg har gått i eksil, på soverommet, som heldigvis er vegg i vegg med badet... Nede på kjøkkenet forbarmer min kjære seg over kyllingkreasjonen og ryktene sier han har puttet opp i champignon og fløte og koker bredbåndspaghetti som vi kaller det her... Og de sier det lukter godt...
(Jeg mistenker for øvrig at en gourmetkylling fra Stange har måttet bøte med livet fullstending meningsløst)...
