Jamie and I have made som fish for supper

...and why do I write in English...?

It's more propriate, I guess, for Jamie, I mean, if he ever reads this blog, which I in fact doubt... But, in fact and in case, I want to have unpeccable manners, you see, so by chance, or any chance, I try to make everyone comfortable...

Here is Jamies cod with mozarella, parmesan and tomatoes, in occasion with "steinbit" because it looked nicer and because it was cheaper than the cod today...

The recepie is in none of the above pictured books, by the way, but is quite easy; Put the fish in a pan, add some pepper and salt, put on some olive oil (of course the best quality from Olivier...), add some fresh basilicum (or dried, as I had...)..., and some cherry tomatoes, and one buffalo mozarella cheese, and some parmesan, and some more of that (expensive) olive oil... Put in the oven in 200 degrees celcius for 15-20 minutes, and enjoy... Serve with anything, for instance oven baked potato clefts ant carrot slices and onion rings ringled with (the same expensive) olive oil, and some herbs, as you like...

Det er håp i hengende snøre...!

Bevis;

Da jeg kjørte over Sandviksbroen i dag, viste termometeret -6 grader Celcius. Fra venstre side skinte solen fra knallblå himmel, og på høyre side er det en langsgående murvegg... Og hva så jeg langsetter murveggen...?

Jo...! Vanndammer...! Og i snøfonnen langsetter murveggen drypte det fra istappene...!

Altså; Solen forbarmer seg over lille Norge igjen...! Jammen tror jeg det går mot vår, jeg, gitt...!

Nei... Nei, nei... Nei, nei, og atter nei...

Hvis noen nå lurer på hva som egentlig foregår, kan jeg utdype overskriften en smule:

Jeg øver meg på å si "nei", og da mener jeg altså et "nei" med god magefølelse og absolutt uten å ha dårlig samvittighet. Og det er slett ikke lett. Akkurat uttalen av ordet "nei" går ganske greit, det føler jeg sitter inne nå, jeg har jo øvet meg på avvergeteknikker i flere uker faktisk... Men det er det som kommer etterpå som er problemet...

Nei, jeg har ikke lyst til ditt, nei jeg kan ikke ta på meg datt, nei jeg har ikke tid, nei det passer ikke nå, nei det er ikke mitt problem...

Ja, jeg har lyst til å blåse alle samvittighets-trollene dit peppern gror...!

Et facebook hjertesukk som ble for langt... Det er praktisk å ha en blogg å boltre seg på når den lille ruten i fb blir alt for liten...

På fb de spør alltid: "Hva tenker du på?" ...Og det er de jo slett ikke interessert i, langt i fra, de vil kun ha aktivitet på siden slik at andre fb-ere blir nysgjerrig og stikker innom for å lese litt... Så tjener de sikkert litt penger på en måte, på hvert lille museklikk... Så derfor ber de om oppdateringer, de vil rett og slett ha en liten statusrapport akkurat nå, morgen og kveld, helst hele dagen, på om du er trøtt, om du baker boller, om er du lei deg, om hva skal du ha på deg til festen og hva synes du om Fedon Lindberg... Eller om Karl Ove Knausgård, for den saks skyld... Eller hva som helst, faktisk... Hvem bryr seg faktisk...? Ikke fb, i hvertfall, det er jeg sikker på...

Jeg skriver av og til sånne hjernedøde ting som at "Jeg lager pizzadeig" eller "Ferdig med ny blokk" eller "Yoga på søndag", jeg også... Akkurat sånne innlegg, som jeg antar at sannsynligvis er relativt uinteressant for de fleste av verdens 7 miiliarder innbyggere, hvorav jeg regner med at en overraskende mengde faktisk er medlemmer på fb... Men, i dag hadde jeg altså egentlig litt høyere vyer og tanker i hodet mitt (Jeg har nemlig fått en flott bok i bursdagsgave av Petunia, og der står det altså veldig nydelige ting om livsverdier og tanker og idealisme og derfor var jeg sikkert litt farget, eller i hvertfall har boken satt meg i et litt annet modus...) Resultatet av mitt svar til fb sitt spørsmål om "hva jeg tenker på", ble derfor som følger...;

Jeg: Tenker at det egentlig er ganske unødvendig å skrive noe som helst her i og med at det tross alt neppe har skjedd ting i livet mitt i dag som har særlig stor impact i globalt perspektiv, sånn nøkternt sett... Men, når jeg først skriver likevel, kan jeg meddele at i mitt mikroskopisk lille egosentriske verdenshjørne har det likevel vært en dag som blir arkivert i hukommelseskommoden i hjernen min i skuffen "hverdagslig", i mappen "vellykket", og med linker til mappene "ganske super dag på jobben", "herlig laksemiddag med creme fraishe", "under halvannen time og mer enn en time i trafikk-kø"... Og med linker til skuffen "husk hvorfor Kjæresten din er kjæresten din"... Den skuffen er forresten smekkfull, det er nemlig tusenvis av mapper oppi der. (Det er mange, maaange grunner til å holde fast i den mannen, det må jeg bare presisere...!). I dag ble det krysslinking mellom "snill Kjæreste" som er "verdens hyggeligste mot svigers" og "lager deilig laks med creme fraishe" og som lar meg "sove før-middagslur" mens han kokkelerer. Og som "rydder" nå mens jeg har lagt meg. Og som "kommer opp med et lite glass godnattvin til meg". (Skjønner at skuffen er ganske full...?)

Altså en fin dag, dog ikke i verdensmålestokk...

...og likheten mellom en tenåring og en GPS fra 2007...?

...Jo! De gjør begge to akkurat hva de vil selv, uansett hva jeg sier... GPS'en påsto i dag at jeg kjørte på utsiden av Kalvøya (midtfjords...!), da jeg faktisk egentlig befant meg (på fastlandet) på E18... Og tilsvarende med tenåringen, i en annen sammenheng...

Svar på tiltale...

En ganske vanlig og helt hverdagslig uoverensstemmelse mellom tenåringen og mammaen vedrørende graden av ryddighet og spesielt hvem som skulle utføre rydde-gjerningen..., endte med at mammaen sprakk og sa "...tror du kanskje at du bor på hotell, eller...?!?"

Dagen etter var døren til tenåringens rom utsmykket med følgende lapp;

Ikke helt sluttet, bare litt liten tid...

Jeg har ikke helt sluttet å sy, selv om det har blitt travlere hverdager, igjen, i det nye året... Her er fire toalettpunger a la AnnaKa, som nå har reist til Isle of Wight...

Lurer på om jeg skal legge inn en søknad om litt flere timer i døgnet, jeg... Mellom kl 1900 og 1905... DA kunne jeg sydd, da...! Og trent og lest og skrevet og sånt... Pluss mellom kl 0555 og 0600.., gjett hva jeg skulle gjort DA...?! ;)

Selvransakelse i fugleperspektiv

Jeg tror at noen og en hver kan ha godt av å stoppe opp litt av og til, og se seg selv i speilet...

Og altså ikke bare sjekke om mascaraen og sveisen er på plass, sånn i full fart, men virkelig stoppe opp, og ta seg et par minutter eller en liten halvtime, og betrakte sitt eget speilbilde... Og titte seg selv dypt inn i øynene og vurdere sin egen holdning, sjekke sin egen attitude...

Altså ta et overblikk, så og si, i fugleperspektiv, over livet her og nå... Og sjekke om man har noen råtne egg i kurven, eller om det man observerer stemmer overens med de idealer man har skapt seg inni seg selv, lagret innerst inne i sjelen sin, inne i egoet sitt... På godt og vondt...

Og kan man med hånden på hjertet si at observert atferd stemmer overens med planlagt, sånn stort sett i hvert fall, må man kunne gi seg selv et klapp på skulderen og skryte litt for seg selv... Og sole seg litt i glansen...

Eller i motsatt fall må man enten 1) skjerpe seg eller 2) revurdere kriteriene.

Begge deler kan være gode løsninger...

Geografi og sånn... Og snikere...

Jeg har innordnet meg litt klønete geografisk... Jeg bor på ene siden av byen og jobber utenfor på den andre siden av den samme byen... Altså har jeg et transportproblem... Så jeg må transporteres fram og tilbake, hver dag, 27 kilometer hver vei... Gjennom byen... Jeg mener slett ikke at 27 kilometer hver vei er særlig langt i norsk målestokk, altså, jeg vet mange pendler ganske mye mer enn det, men det er derimot absolutt ganske lenge... Særlig hjem, er det lenge, lenge i kø... Lenge som 1 time og 45 minutter i kø på onsdag, eller 1 time og 25 minutter i dag. I kø i snilefart, a la 3 km/t, nede i Festningstunellen... Ikke ganske festlig, faktisk... (Så det er vel derfor de ikke kalte den Festligtunellen kanskje...).

Så hvorfor tar jeg ikke kollektivt, særlig i disse luftforurensningstider...?

Godt spurt, og straks enda bedre svart; ...Det er fordi det er elendig kommunikasjon mellom mine to ytterpunkter, nemlig "hjemme" versus "jobben". For å komme til jobben må jeg stikke opp på bussholdeplassen her, det er den enkleste biten, det er kun et par hundre meter lengre dit, enn til dit bilen står... Så må jeg ta buss til sentrum, det er også ganske lett, for den går straka vegen bortsett fra at veien er svingete og bakkete på en gang og enkelte sarte sjeler som blir lett bilsyke blir det umiddelbart, før første lyskryss, og da er 24 minutter til med svinger og bakker litt for mye for en liten stakkar før klokken ti på seks om morgenen... Så må jeg gå til toget (noen hundre meter, bare, det er perfekt med litt frisk (eksos)luft etter bussturen) og vente (og se om det kommer et tog som går) og så må jeg kjøre tog en halvtime, og så må jeg løpe for å rekke bussen (som ikke er koordinert med toget og sikkert har gått alt) og eventuelt (helt sikkert) vente på neste buss, som kommer og bruker et kvarter opp til jobben og som stopper rett utenfor (puh...). Og da har det gått 1 time og 45 minutter siden jeg lukket døra hjemme... Og om ettermiddagen er det retur...

Derfor tar jeg ikke kollektivt. Fordi; at om morgenen, før alle andre enn meg og fuglene har stått opp, tar bilturen en bitte liten halvtime, og det passer meg perfekt... Jeg suser av gårde og nyter kaffe og nyheter og bilkjøringen går på autopilot. Om ettermiddagen derimot, er trafikken en ganske annen... Biler og eksos så langt øyet kan se... Og grumpy bilister sloss om plass i køen, og ikke minst irrriterende er.... de som sniker...

Og by the way (bokstavelig talt) / Et lite hjertesukk...; Hva er det som gjør, at noen tror, at vi andre er teite eller dumme eller ganske trege, som står i kø, og venter på vår tur, mens snikerene tror de kan ta snarveien og stikke seg kjapt forbi...?

...Jada, jeg snakker om stedet der E6/E18 deler seg midlertidig i to før Festningstunellen i østgående retning, pga sammenkoblingen til Senketunellen...

Elvis her også

I anledning Elvis Presleys' 75-års fødselsdag her om dagen har mange bloggere lagt ut vakker Elvis-musikk...Til tross for, og i og med, at jeg faktisk er et veldig hemmelig og inntil dette høyst anonymt medlem i Elvis' fanskare, har jeg nå, likevel, funnet det riktig at jeg må blande meg inn i hysteriet og herved kommer den vakreste Elvis-balladen...; ...synes jeg...



...Og slik øm kjærlighet kan man jo trenge både en søndagskveld, og ellers, forsåvidt...

Var det mye rognebær i høst?..., om værtegn og ordtak...

Faktisk hender det jo at gamle værtegn og ordtak om klimaet stemmer... For eksempel; "-Går solen ned i en sekk, rinner dagen opp i en bekk", i den betydning at om solen går ned bak en sky, blir det regn om morgenen... Eller "Aften rød gir morgen blød", altså noe av det samme, bare en litt penere solnedgang kanskje... Alternativt kan en rød himmel om kvelden tyde på en vindfull morgendag..., med eller uten regn, så variasjoner over temaene forekommer..., og det forklarer kanskje også treffsikkerheten på et vis...

Langtidsværtegn kan være for eksempel "-Masse rognebær tyder på en kald vinter", eller, kanskje det var "en snøfull vinter"...? Eller kanskje rett og slett begge deler, slik det er nå...? Etter alle værtegn må det altså ha bugnet av rognebær i hele Norges skoger sist høst...

I disse iskalde tider med snø i massevis, kan man jo spekulere på utvikling av været for våren og sommeren; "-Kommer eik før ask, da blir det plask, men kommer ask før eik, da blir det steik"... Så følg med, følg med, spirer eika før asken, kan vi bare kaste oss over sydenkatalogene... Men usikkert er det altså, ikke skyld på meg hvis du sitter på Mallorca i juli mens det er 34 varmegrader i Norge...

Et 100 % sikkert tegn for vårens ankomst kan jeg imidlertid gi dere;

BÆRER SKAREN EN FULLVOKSEN ELG VED ST.HANS, BLIR DET EN SEN VÅR

Dette innlegget er endelig (bedre sent enn aldri) respons på Petunias sitatstafett der jeg ble utfordret sist søndag... Jeg sender ballen videre til følgende tre medbloggianere (jeg tar meg friheten å verve en ekstra en, jeg, Petunia, ettersom jeg var så treg, liksom...); Koselig Koselig, Småbyliv og Hverdagens gleder, og Petunias regler er som følger:

Stafettpinnen sendes videre to blogger med oppfordring om å lage et lite innlegg med et sitat eller ordtak og med et bilde som illustrere dette ordtaket/sitatet. De som får stafettpinnen og tar oppfordringen, gir stafettpinnen videre til to nye personer. Alle som er med linker tilbake til dette Petunia-innlegget hvor hun lager en oversikt over alle bidragene! Husk å gi Petunia beskjed når dere har postet et sitat innlegg!

Jammen er jeg glad...

...for at jeg ikke er vadefugl, når det er knakende iskaldt ute...

Østensjøvannet, Oslo, hvis noen lurte.

Hva skal vi egentlig med julekakene...?

Sånn, nå er vi kommet godt ut i romjulen... Og vi er ferdige med ribbe og surkål her i gården, og dessuten er røkelaksen også nesten spist opp... Og pinnekjøttet, og julekonfekten, og julecognacen og juleakevitten er også nesten borte... Men julekakene...! De er fortsatt fullt til stede...! Her i huset vil ingen ha julekaker, så her har vi fortsatt syv fulle bokser...

Hva søren skal vi med julekaker...?!? Før var det snakk om ut-og-inn-kaker, men nå kommer de ikke ut en gang...
Jeg lurer på om julekaker er en utdøende rase...?

Utfordringer og forsetter

For lenge siden blogget jeg om mitt indre bilde av året... Jeg ser for meg året som en klokkeskive med midtsommer kl 6-7, nyttår klokken 12 og påske klokken halv 3... Og følgelig er jul klokken halv 12 eller deromkring... Bildet blir litt mer komplekst og ikke helt konsekvent når jeg samtidig også ser året som en slags globus, med sommersolhverv på sydpolen og vintersolhverv er på nordpolen, altså litt utpresist i forhold til urskiven, eller kanskje ikke i og med at jordens magnetiske poler faktisk ikke ligger eksakt på henholdsvis null grader nord og syd...

Vel, dette ble kanskje litt høytsvevende og ikke minst meningsløst. Hensikten med min åpning i dette blogginnlegget var egentlig å komme til følgende poeng; Nå er jeg kommet til nordpolen. Altså min indre nordpol.

Så herfra er det kun en vei å gå, nemlig sydover. Og veien gjennom nyttår og vinter og votter og vår innebærer klatring gjennom pakkis og en skog av utfordringer. Forsettene denne nyttårsaftenen må derfor være å møte utfordringene med 1) tro på at jeg skal klare å takle dem, 2) humør og situasjonskomikk, 3) avvergetaktikker (teflonoverflate, dvs. la ting prelle av og fordufte), og 4) tilstrekkelig påfyll av solskinn i kropp og sjel.

Jeg skal jobbe masse med punkt 3).

Milepæl

For meg er julaften er en milepæl..., på en måte... Merkelige greier, faktisk, for julaften kommer jo tross alt hvert år... Altså er det ikke særlig spesielt heller, for julaften kommer tuslende regelmessig hver 365. dag, enten vi pynter tre og steker ribbe, eller ikke...

Men like fullt, når klokkene ringer og svoren popper, er det like før jeg startet ny tidsregning, ...hvert år. Same procedure as last year, and next year, and the year after, I suppose... Når middagstallerknene står i oppvaskmaskinen og pakkene er åpnet, begynner en ny tidsæra for meg, hvert år...

Så nå er det 365 dager til neste gang. Mon tro hva de neste 365 vil bringe...